Vårt nasjonale ansvar

Da Norsk filminstitutt flyttet inn i nye lokaler på Grev Wedels plass 11. mai 1984, ble det proklamert at de hadde planer om å starte cinematek – å etablere et norsk cinematek etter modell fra de store cinematekene i utlandet.

I Sverige hadde de hatt cinematek i 20 år, i Danmark hadde Det Danske Filmmuseum vist film siden 1968. I Paris kunne Cinémathèque Française, selve moderskipet i cinematekverden, så smått begynne å planlegge sitt 50-årsjubileum to år seinere.

Et sted med hukommelse

Et cinematek er for filmen det biblioteket er for bøkene, og museet er for bildene. Det er et sted med hukommelse. Det er stedet som husker filmene etter at premierelysene er slukket og de kommersielle filmstrømmene har tørket inn. Det er stedet som skal hente fram de spesielt interessante filmene, og se på dem igjen. Det er stedet som skal hylle talentene, og se ting i kontekst. Et cinematek skal bidra til å forme filmkulturen som skal frambringe nye filmer og nye talenter. Det spesielle med et cinematek er at det er en kino som er bygd på et filmarkiv. Mange steder er filmarkivet og cinemateket to sider av samme sak; cinematekets oppgave er å vise filmene fra sin egen filmsamling slik et museum stiller ut sine museumsgjenstander.

Mann med stabler av filmkasser.

Henri Langlois, grunnleggeren av Cinémathèque Française. 

Cinemateket som filmskole

Og det var slik det startet: De første filmarkivene ble etablert da ildsjeler begynte å ta vare på filmkopier som ellers ville blitt kastet etter at de var ferdigkjørte på de vanlige kinoene. Slik startet Henri Langlois det franske cinemateket på 30-tallet, og etablerte samtidig en filmkulturell institusjon som er berømt for å ha fostret mange av de viktigste franske filmskaperne etter krigen: Robert Bresson, Jean-Luc Godard, Francois Truffaut, Claude Chabrol, Eric Rohmer, Jacques Rivette kom alle fra miljøet rundt Cinematheque francaise. Og slik har det fortsatt, andre steder: I USA er regissører som Martin Scorsese, Woody Allen, Terrence Malick, Jim Jarmusch, Quentin Tarantino, Coen-brødrene og Wes Anderson bare noen av alle de som har hevdet at den viktigste filmskolen de har gått på, har vært cinematekene og tilsvarende kinoer.

Etablert i 1984

Cinemateket i Oslo startet med filmvisninger i juni 1984, og hadde offisiell åpning 27. september samme år. Filmen som stod på programmet denne kvelden var Tatt av vinden. Åpningsprogrammet bestod av franske og amerikanske klassikere, filmer for barn, samt en rumensk filmuke. Siden har Cinemateket hatt regulær drift. Først i kinosalen på Grev Wedels plass, og fra 1996 i dagens to saler i Filmens hus, oppkalt etter Tancred og Lillebil Ibsen.

Gjester

Cinemateket har gjennom tre tiår kunnet invitere til møter med noen av filmens største personligheter: filmskapere som Michelangelo Antonioni, David Lynch, Theo Angelopoulos, Bela Tarr, Paul Schrader, Todd Haynes, Claire Denis, Mike Leigh, Emir Kusturica, Abbas Kiarostami, Hal Hartley, Olivier Assayas, Carlos Reygadas, Kim Longinotto, Agnieszka Holland, Jiri Menzel, Istvan Szabo, Hirokazu Koreeda, Lina Wertmüller, Julio Medem, Tsai Ming-liang, Apichatpong Weerasethakul, Roy Andersson, Stefan Jarl – og mange flere, filmstjerner som Claudia Cardinale, Jane Birkin, Maggie Cheung, Crispin Glover, Michael Madsen, Victoria Abril, Terry Jones, Isabelle Huppert, og kunstnere som Yoko Ono, Matthew Barney, Harun Farocki, Tony Conrad, Bjarne Melgaard med flere.

David Lynch gestikulerer

David Lynch besøkte Cinemateket i 2010.