Jeanne d'Arc

Det var med Jeanne d’Arc den danske regissøren Carl Theodor Dreyer fikk verdensberømmelse. I 1958 utpekte filmhistorikere verden over filmen som en av de tolv beste gjennom tidene, og siden har den holdt seg på toppen av slike lister. Filmen består nesten utelukkende av nærbilder, og disse nærbildene er så talende i uttrykket at de gjør de mellomliggende tekstene nærmest overflødige. Betegnende har Jeanne d’Arc blitt karakterisert som den siste stumfilmen og den første talefilmen.

Jeanne d’Arc har sitt historiske utgangspunkt i den franske helgenen og nasjonalheltens liv på begynnelsen av 1400-tallet, mens Frankrike utkjempet hundreårskrigen mot England. Jeanne d’Arc, en bondedatter, så det som sin oppgave å redde franskmennene fra nederlaget. Det som inspirerte henne var en religiøs åpenbaring, et kall fra Gud. Jeanne d’Arc ble etterhvert hærfører for den franske kongen, og vant flere slag. På et tilbaketog ble hun imidlertid tatt til fange av burgundere, og utlevert til engelskmennene. Hun ble dømt til å brennes på bålet av et dommer-kollegium bestående av franske prester og teologer.

Uvissheten om hvorvidt Jeanne d’Arc dømmes politisk eller religiøst danner opptakten til Dreyers film, som kretser rundt temaer som skjebne og skyld. Først og fremst har Dreyer villet vise oss hvordan en person som forfølges reagerer og hvordan forfølgerne utøver sin makt. Jeanne d’Arc blir en helt fordi hun aksepterer sin skjebne, men hennes sinn er splittet: Bærer jeg skyld? Har jeg rett eller urett? Hvem svikter hvem?