To kvinner i et enormt rotete rom.

Daisies

Freidig og surrealistisk komedie om kvinnelig kaos!

De to unge kvinnene Marie og Marie begir seg ut i et borgerlig og patriarkalsk samfunn for å more seg – og for å ødelegge. I episodisk form følger filmen deres energiske og til tider ondskapsfulle utskeielser. Det hele topper seg når de går amok med å forsyne seg grovt, smadre og grise ned et utsøkt oppdekket bankettbord. Så får de da også sin straff.

Vera Chytilová var den ledende kvinnelige kraften i den tsjekkiske nybølgen, inspirert av den franske og polske bølgen på 1960-tallet. I Daisies og også andre av hennes filmer, er et feministisk utgangspunkt åpenbart, men det behandles med stor tvetydighet. Chytilová har da også uttalt at det er en stor misforståelse å tro at filmen er på parti med sine «heltinner».

Daisies er en politisk film, men samtidig også en politisk ukorrekt film. Dette gjør filmen like frisk og utfordrende i dag som i et autoritært kommunistisk samfunn på 60-tallet. Det er ikke vanskelig å forstå at den fikk problemer etter første visning i Tsjekkoslovakia sent på året 1966, og at filmen deretter ble heftig fordømt i det tsjekkoslovakiske parlamentet. De kommunistiske kadrene følte nok at filmen rommet et farlig opprør, ikke bare mot autoritære strukturer, men også mot de patriarkalske verdiene som preget Øst-Europa på denne tiden.

Også i formen er Daisies frekk og nyskapende. Nærgående realisme blandes med svært stiliserte uttrykk, psykedeliske farger og svart/hvitt, skjønnhet og destruksjon. De to amatørene i hovedrollene som Marie og Marie bidrar med sin spillestil til filmens fundamentale ambivalens.

Etter invasjonen i 1968 fikk Vera Chytilová ikke fortsette å lage film. Først etter at hun skrev et berømt brev til den sovjetinnsatte presidenten Gustáv Husák i 1975 ble hun i noen grad tatt til nåde.

I Jeg hater når ting går i stykker, kan ikke fordra rot, lar meg sjelden rive med av bløtkakehumor, likevel elsker jeg når kaospilotene Jitka Cerhova og Ivana Karbanova virkelig tar av i denne filmen. Kan hende er det den rørende faenivoldskheta deres som pirrer lysta mi til å bli med inn i anarkiets tilsynelatende antistrukturelle univers?
II For meg, personlig, hører Chytilovás film inn under kategorien De hundre beste, og om jeg skulle si noe mer om den, kunne det, for eksempel, bli noe nøkterntsurrealistisk, noe sånn som: Lingvistisk: Forsøkt uttalt. Palindromisk: Lev vel. Paradigmisk: Brett ut, og bøy helt tilbake. Dokumentarisk: En helt vanlig dag. Romantisk: Ei blå bølge & sommerfugler. Retorisk: Uunngåelig. Demokratisk: Menyen anbefales. Diktatorisk: Fargespalting påbys. Obligatorisk: I alle land.
III For øvrig liker jeg ikke den norske tittelen. Nevner den derfor ikke ved navn. Filmen heter Sedmikrasky eller Daisies, og kan også omtales som: Melodisk: Å min ungdom, hvorfor løp du av gårde sammen med tida, og hvorfor fylles øynene mine med tårer når jeg tenker på deg? Kategorisk: Avklart & porøs. Stratosfærisk: Sjølmordsforsøk med epler. Energisk og engelsk: Steamy & Shattering & Sane. Metodisk: Marie & Marie. Epilogisk: Ikke gå fra meg, lille pike, vær min kamerat. Mona Høvring, Cinematekets sommerprogram 2007
Teknisk informasjon om filmen Daisies
Attributt Verdi
Spilletid 1t 14m (74 minutter)
Originaltittel Sedmikrásky
Produsert Tsjekkoslovakia 1966
Regi Vera Chytilová
Medvirkende

Ivana Karbanová, Jitka Cerhová, Marie Cesková, Jirina Myskova

Tale Tsjekkisk
Tekst Engelsk
Aldersgrense 12 år
Visningsformat DCP
Bildeformat 1.37:1
1.37:1

Forestillinger

  • Torsdag 27.10.2022 18:00 Vega Scene  

    (Vega Scene)

  • Søndag 13.11.2022 18:00 Kunstnernes Hus Kino  

    (Kunstnernes Hus Kino)

Samarbeids­partnere

Vega Scene og Kunstnernes Hus Kino