La prisonnière

La prisonnière var Clouzots siste film og hans eneste i farger. Også her samarbeidet han med filmfotografen Andreas Winding og eksperimenterte med billedspråket, slik de gjorde i den ufullførte L’enfer. José jobber som klipper i en tv-kanal. Samboeren Gilbert er kunstner og med på en gruppeutstilling med ny kinetisk kunst. Etter åpningen inviterer galleristen Stan José hjem på en drink. Leiligheten hans er fylt med kunst av en helt annen type enn den han selger og José skjønner raskt at Stan har en forkjærlighet for sadomasochisme. Hun lar seg sjokkere, samtidig som det pirrer henne. Med utgangspunkt i en rekke kontraster – kunst/business, overskridelse/moral, monogami/frihet, autentisitet/masseproduksjon, kontroll/underkastelse – er La prisonnière en film som utforsker kunstens vesen og relasjonen mellom filmskaperen og publikum, i tillegg til at den stiller spørsmål ved filmens natur, som voyeuristisk massemedium og fantasiens verktøy.