Él

Gjennom hele Buñuels filmproduksjon formulerte han paradokser om menneskets forhold til sex, politikk og religion. Han satte drifter og moral opp mot hverandre, og viste vrangsidene av begreper som godt/ondt, riktig/galt. Disse formuleringene forsøkte han å uttrykke i en surrealistisk form. Det er som om han var på jakt etter den endelige drømmesekvensen, hvor han kunne være fri til å bruke et absurd språk innen realismens rammer.

Francisco forelsker seg i sin venns forlovede, og gifter seg med henne. Men han viser seg å være en svært sjalu mann, og plages ved tanken på at andre menn finner kona attraktiv. Dette går så langt at han, i et forsøk på å kontrollere henne, binder henne i søvnen og syr henne igjen nedentil. Og det er bare begynnelsen på hans sykelige vanvidd.

Él er en foruroligende film. Og selv om Buñuels formspråk er mer eller mindre surrealistisk, er det ikke mulig å ta feil av meldingen. Det spørs om ikke Buñuel var altfor politisk til å hengi seg helt til det betydningsløse, det som ikke hadde noe utgangspunkt eller noe mål.