Frihetens fantom

Frihetens fantom er en av Buñuels filmer hvor smilet sitter løsest, hvor absurditetene hagler tettest og komikken er mest umiddelbar. Ironien er svært eksplisitt og tidvis er filmen den mest farseaktige tivolitur gjennom en verden hvor sosiale forestillinger og fordommer er snudd opp-ned. Filmen er bygget over tilfeldighetenes prinsipp: Den har en løs, episodisk struktur hvor kamera tilsynelatende tilfeldig hopper fra den ene personen til den neste og får filmen til å fremstå som en serie løst forbundne scener og situasjoner. «Frihetens fantom imiterer kun tilfeldighetenes mekanismer. Den ble skrevet i en bevisst tilstand og er hverken en drøm eller en delirisk strøm av bilder», sier Buñuel selv.

Som så ofte ellers, stiller Buñuel seg i Frihetens fantom på sidelinjen og betrakter den vestlige måten å organisere en sivilisasjon på med et visst hånflir. Han reverserer sosiale konvensjoner og latterliggjør autoritetspersoner. I et middagsselskap sitter alle på toaletter rundt bordet, mat snakker man ikke høyt om, og spising er noe man bedriver alene i små avlukker. Autoritetene er alle rablende, selvhøytidelige idioter kun opptatt av å opprettholde sin egen posisjon i samfunnet. På politiskolen putter de godt voksne elevene tegnestifter på lærerens stol, henger lapper på ryggen hans og skriver infamiteter på tavla. Munkene drikker whisky og spiller poker. Legen ser at pasientens prøver er fine, og sier at hvis han fortsetter slik kommer han snart til å sitte i rullestol. Formelen er forsåvidt enkel (brudd på sosiale konvensjoner) og har blitt behørig adoptert av mer rendyrkede komedie-sjangre spesielt i tv-sammenheng. Mest åpenbare er kanskje linjene herfra til Monty Pythons Flying Circus.