Django
Sergio Corbuccis store spaghettiwestern-epos, og en inspirasjon for blant annet Tarantino.
Den skitne, ubarberte og hesteløse Franco Nero som stabber seg gjennom søla med en grovt snekret kiste trekkende etter seg, mens Luis Bacalovs strålende tittelmelodi hamrer mollstemningen på plass, utgjør uomtvistelig et av den italienske westernfilmens store øyeblikk. Det gir også et godt bilde på hva som skal komme, en velkomponert og nattsvart film om menneskenes grådighet og kapasitet for ondskap. Borte er alle overflødige sidehistorier og sjarmerende biroller, selv antydningen av en kjærlighetshistorie mellom Django og den prostituerte Maria får mer et drag av felles skjebne enn lidenskap.
Spaghettiwestern har fått en ny popularitet i det siste, og Django er en av de største filmene i denne sjangeren. Dette er en dritkul klassiker, som vi elsker og som vi mener alle burde se. Alma, Kenzi og Max, Ung kurator.
| Attributt | Verdi |
|---|---|
| Spilletid | 1t 33m (93 minutter) |
| Originaltittel | Django |
| Produsert | Italia/Spania 1966 |
| Regi | Sergio Corbucci |
| Medvirkende |
Franco Nero, José Bódalo, Loredana Nusciak |
| Tale | Engelsk |
| Tekst | Svensk og finsk |
| Aldersgrense | 15 år |
| Visningsformat | 35mm |
Forestillinger
Se mer av