Sykkeltyvene

Etterkrigstidas Italia, rammet av fattigdom og arbeidsledighet, rommet mange tragiske enkeltskjebner, og det var disse de italienske neorealistene ønsket å gripe tak i. Ut fra en enkel, men ytterst veldreid historie, skapte Vittorio De Sica med Sykkeltyvene en film med et klart samfunnskritisk innhold, men likevel er det den varme og rørende skildringen av far og sønn filmen har blitt husket for. Vi følger den arbeidsløse Antonio, som får jobb som plakatopphenger. Allerede den første dagen på jobb blir sykkelen hans, som han er avhengig av, stjålet. Hos politiet får han ingen hjelp, så han tar med seg sønnen Bruno og prøver å finne tyven selv.

De italienske neorealistene ønsket å «ta virkeligheten på fersk gjerning», noe som skulle tilsi en nærmest dokumentaristisk tilnærming til filmen. Sykkeltyvene er, til tross for den karakteristiske bruken av amatørskuespillere og autentiske opptakssteder, en fiksjonsfilm med en klar dramaturgi og klassisk stiliserende fotografi og musikkbruk. Resultatet er en vakker og trist film, med en reell, usminket følelse av autensitet.

Innledning før filmen

Før filmen blir det en innledning ved den anerkjente italienske filmkjenneren Caterina D’Amico. D’Amico har gjennom en lang karriere undervist, skrevet og produsert dokumentarfilmer om italiensk filmhistorie, og regnes som en av de ledende ekspertene på den italienske neorealismen. D’Amico er datter av Suso Cecchi D’Amico, som skrev manus til Sykkeltyvene, Miraklet i Milano og en rekke andre italienske klassikere.