Speil

Speilet representerer Andrej Tarkovskijs barndom, knust i tusen fragmenter av tidens tyngde. Kondensringen fra kaffekruset som langsomt forsvinner. Åkrene utenfor barndomshjemmet som bølger i vinden. Nyhetsfilmen om soldatene som kjemper seg utslitte gjennom sumplandet. Alt setter spor og alt har betydning. Ikke bare for personlighetsutviklingen, men også senere, når fragmentene skal fortolkes og gjøre hendelsene forståelige. Å lage Speil var for Tarkovskij en måte å relatere sine egne minner til større spørsmål, om kjærlighet, om minner, om nostalgi og om svik.

Ikke mange filmer våger å være så mye film som Speil, hvor alle filmspråkets kjente virkemidler er tatt i bruk, i tillegg til at Tarkovskij eksperimenterer med noen nye. Narrativt sett blir filmen så kompleks at den gjerne krever flere gjensyn før alle koder er avlurte. Og det er minnenes ikke-lineære struktur som ligger til grunn for Speils egenartede form, hvor bilder nesten umerkelig smelter sammen til et sammenhengende kart over en barndom. Ikke bare handlinger og begivenheter, men følelser og stemninger, slik at man kan velge om man vil gå inn i den komplekse strukturen og pusle sammen speilet igjen, eller om man bare vil nyte Tarkovskijs unike evne til å forføre med sine poetiske bilder. En sjelden kombinasjon som appellerer til hjertet, intellektet og den estetiske sansen.