Sovevognsmordet

På et nattog med kurs for Paris, fører en raknet nylonstrømpe til at to ungdommer blir kjent. Bambi er en bollekinnet, temperamentsfull jente på vei til hovedstaden for å begynne i ny jobb som sekretær. Daniel er på flukt etter en mislykket eksamen, kun utrustet med sin mors skjerf, Das Kapital i kofferten og en karakteristisk klossete benføring. Bambi lar sin billettløse venn få låne en ledig køye i kupé to, som hun deler med en fallert skuespillerinne, en svett forhandler av kjøkkenutstyr, en forførerisk kosmetikkselgerske og en anonym mann i dress.

Bambi og Daniel har knapt forlatt toget, før et lik oppdages i sovevognen. Politiet er raskt på stedet, representert ved den karrieresugne Tarquin, en forkjølet og lakonisk inspektør Grazziani og dennes assistent, den lavmælte Jean-Lou. De har få spor å gå etter, men Tarquin har nok av teorier. Han kan bare ikke bestemme seg for hvilken som er den beste. Når trioen tar til med å spore opp den forulykkedes medpassasjerer, viser det seg imidlertid at morderen ikke har tenkt å nøye seg med bare ett offer.

Sovevognsmordet var Costa-Gavras’ debutfilm. I motsetning til hans etterfølgende arbeider er den mer eller mindre renset for politisk engasjement. Tilbake står en intrikat og spennende thriller, som blant annet gjorde seg bemerket på grunn av det imponerende knippet av velrenommerte skuespillere. Tre av disse var dessuten i familie med hverandre. Costa-Gavras fortalte senere at han knapt hadde våget å be Simone Signorets 19 år gamle datter, Cathrine Allegret, om å spille rollen som Bambi. Forbauset ble han derfor da Simone og hennes mann, Yves Montand, spurte om han ikke kunne ta dem med i noen roller også.

Kriminalfortellingen er stramt oppbygget og mordmysteriet løses nærmest i filmens siste åndedrag. Samtidig stykkes den lineære, relativt heseblesende, strukturen opp av tilbakeblikk i noen av kupépassasjerenes liv. Ofte klippes disse forhistoriene sammen med bilder fra nær fortid eller nåtid, slik at tilskueren midlertidig forvirres. Denne desorienteringen forsterkes når enkelte episoder fremføres i et blendende hvitt rom med få rekvisitter, som på en teaterscene. Scenografi og filmfoto er også med på å visualisere den mentale vertigotilstand politiet befinner seg i. Kameraet snurrer opp-ned, suser gjennom kikkhull i dører, fokuserer på øyne som brått rykker til, men gir aldri en saliggjørende oversikt.

I tillegg er Sovevognsmordet forsynt med små humoristiske opptrinn, blant annet et gammelt par som sitter og kliner på kafé, hysteriske hotellresepsjonister, kortvokste politimenn som tappert forsøker å sprenge dører og alkoholikere som tømmer baren i kaoset som oppstår når morderen nesten pågripes.

Musikken er ganske besynderlig til en fransk politithriller å være, men den fungerer forbausende godt som stemnings-oppisker. Allerede under fortekstene hører vi en hektisk tromming som snart akkompagneres av gitarer, og det hele gis et umiskjennelig surfepreg. Utover i handlingen høres et skingrende hammondorgel, hylende fioliner, nervøse celloer og tramping i pianoer. Det hele antyder en 45-kalibers morderhjerne som kanskje er genial, men definitivt forskrudd.