L'Atalante

Jean Vigo er blitt kalt filmkunstens Rimbaud. Han døde kun 29 år gammel etter å ha frigjort filmspråket sitt fra alle teatrale og litterære bindinger. Det er heller ikke lett å se at han hadde noen direkte filmatiske forbilder for de fire filmene han rakk å lage. Spesielt hans siste film, L’Atalante, bærer preg av en sterk innsikt i både bildenes egenkraft og montasjens flytende karakter. Hans særegne, poetiske stil er gjennomsyret av en plaget, feberaktig holdning – særlig til kjærlighet og erotikk.

Filmen handler om et nygift par som lever sammen med en gammel sjøulk på en pram. Nærgående og visjonært poetisk skildres livet om bord. Her beveger vi oss i kanalene og småbyene rundt Paris, et miljø og et landskap som sterkt inspirerte Vigos kreativitet.

Vigos filmer ble raskt glemt etter hans død, men fikk så ny oppmerksomhet etter at de ble relansert i New York i 1947. Nouvelle vague-regissørene beundret og kopierte Vigo i mange filmer, og også Kusturicas Underground, Bertoluccis Last tango in Paris og Carax’ De elskende på Pont Neuf har referanser til L’Atalante.

L’Atalantes populæritet hos publikum og andre filmskapere gjennom tidene skyldes også Maurice Jauberts musikk, og ikke minst kameraarbeidet til den russiske fotografen Boris Kaufman, som hadde jobbet med Dziga Vertov i Kino-Pravda og senere dro til Hollywood hvor han blant annet var med på å lage Elia Kazans On the Waterfront.

Denne visningen er støttet av Institut français.