Ørneredet

Den produktive skotske spenningsforfatteren Alistair MacLean utløste et skred av filmatiseringer på 1960-og 70-tallet. Mange ble kinosuksesser. Blant dem Ørneredet og Kanonene på Navarone. Ørneredet er en av de største og kanskje den beste. Steven Spielberg likte den svært godt.

1943: En amerikansk general som vet mye om den planlagte landgangen i Normandie året etter, tas til fange av tyskerne og føres til det nærmest utilgjengelige slottet Ørneredet. Til fjelltoppen kan man bare ta seg med taubane. Få ham ut før han røper invasjonsplanene, lyder ordren. Richard Burton og Clint Eastwood leder unnsetningsforsøket.

Ørneredet er et effektivt spenningseventyr med bred appell. Nervepirrende og ustoppelig actiondriv, overraskende vrier, ofte usannsynlige og lumske. Røffe karakteristikker av rollefigurene. Og med storstjerner på topp.

70mm-formatet gir ekstra luft og rom til maling av svimlende fjellandskap. Gispende akrobatikk og gysende stunts utspiller seg, utført med mesterskap. Og uten høydeskrekk.

Undertegnede vil fortelle fra intervjuer (fire av dem) med fenomenet Eastwood. Han er et slags amerikansk «nasjonalmonument». I skrivende stund er Clint, nå 93 år, i ferd med å spille inn sin 46. film som regissør. Juror No. 2 er et rettssals- og samvittighetsdrama. Han har over 60 roller på merittlisten.

«Jeg har alltid vært outsideren som ser det hele fra utsiden», sa han til meg en gang. Mon det. Han har vel så ofte vært en særegen forteller midt i en maskulin «mainstream», lakonisk, resolutt, ujålete, men også med en viss følsomhet overfor mennesker som fortjener det. I hans øyne. I og utenfor Ørneredet.

Per Haddal