Og tranene flyr

Og tranene flyr, russernes første Gullpalmevinner, er et ypperlig uttrykk for den nyorienteringen som fant sted i russisk film etter Stalins død. Et langt friere kunstnerisk klima ga rom for å bringe mennesket tilbake til lerretet, etter en periode hvor partiautorisert propagandafilm hadde dominert. Og tranene flyr er preget av en varm, om enn meget vemodig, menneskelighet som gjør den til en både rørende og skjellsettende filmopplevelse. Lommetørkle anbefales.

Historien i Og tranene flyr er i utgangspunktet enkel: Veronica og Boris er heftig forelsket i hverandre, men blir adskilt når andre verdenskrig bryter ut og Boris melder seg til tjeneste ved fronten. I all tumulten som oppstår får de ikke en gang sagt farvel til hverandre før han reiser. Selv om krigen krever mesteparten av deres energi, er det tydelig at de savner hverandre sterkt. Hver dag venter Veronica på postbudet, som kanskje bringer brev fra Boris. Når Veronicas foreldre dør en tragisk død, flytter hun over til Boris’ familie, som tar imot henne med åpne armer. Spesielt Boris’ fetter Mark, som også er forelsket i Veronica. Hennes tanker er imidlertid hele tiden hos Boris, men en skjebnesvanger natt når bombene eksploderer rundt dem, søker hun ly i Marks seng. Det kommer hun til å angre bittert på.

Og tranene flyr er en sjeldent vakker kjærlighetsfilm og en av de russiske filmene fra denne perioden som vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet. Mye av Og tranene flyrs styrke hviler helt klart på det fine skuespillet til Tatjana Samilova og Alexej Balatov i hovedrollene. Begge fremstiller sine tragisk lengtende karakterer med friskhet, kraft og en skjør lyrisk skjønnhet. Samilova fikk da også spesiell honnør i Cannes for sin innsats i filmen, og ble i norsk presse omtalt som «så velsignet annerledes enn gjengse filmskjønnheter».