The Spirit of the Beehive

Denne filmen vises også på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Stavanger, Tromsø og Trondheim. 

Victor Erices langfilmdebut vakte berettiget oppsikt internasjonalt da den kom i 1973. Dette finstemte portrettet av barndommens mysterier, var opprinnelig ment som en intellektuell Frankenstein-variant, men ble i stedet et lyrisk bilde på en politisk og emosjonelt turbulent tid. Selve ideen med Frankenstein-tematikk som en allegori er beholdt og filmen åpner da også med at en omreisende kino kommer til byen for å sette opp James Whales Frankenstein. I den spanske versjonen er det med en filmet intro som sier at filmen ikke bør tas for alvorlig, men på barna som ser den har filmen en sterk innvirkning. Når man i tillegg har klippet vekk noen av scenene i den, blir handlingen enda mer uforståelig. De to søstrene Ana og Isabel diskuterer dette i etterkant av kinoforestillingen og den eldre Isabel kan fortelle at på film er det ingen som dør, alle er ånder som kan påkalles.

I et hjem preget av at foreldrene er traumatisert av den spanske borgerkrigen, skaper de to jentene sin egen virkelighet, og Ana påkaller da også ånden til monsteret fra filmen. Som den naturligste ting i verden aksepterer hun at den deserterte soldaten som gjemmer seg i utkanten av landsbyen er denne ånden, men den voksne virkeligheten er i ferd med å innhente den uskyldige fantasiverdenen de to jentene har skapt. Filmens styrke er hvordan disse to verdenene gradvis går sammen til én hos Ana, som en overgang inn til voksenlivet, men at dette er en verden med like mange myter og mysterier som i barndommens uskyldige fantasilandskaper.

Lyset, fotoet og klippingen i filmen understreker Anas subjektive oppfatning av virkeligheten og fremkaller et slags alternativt univers som bringer oss tilbake til hvordan vi så verden som barn. Skjønnheten og uskyldigheten blir presset fra alle kanter av en virkelighet hvor døden er en påtrengende realitet, noe som må aksepteres for å tre inn i de voksnes rekker.

Det er bare å si som utroperen i landsbyen: «Det er den vakreste film i verden… den er fantastisk, olé.»