Le samouraï

Le samouraï er på den ene siden et spenningsfylt drama fra underverdenen, på den andre siden filmkunst; gjennomført, visuelt stilsikkert og eksperimenterende, spesielt på lydsiden.

Skrevet spesielt for Alain Delon av Jean-Pierre Melville selv, har Le samouraï mange likhetstrekk med andre Melville-filmer. Melville var veldig inspirert av amerikansk film samtidig som han la mindre vekt på handlingen. Heller ville han la karakterene forholde seg til konflikter på et indre plan.

Melvilles protagonister er spaltede vesener. I Le samouraï er «helten» Jeff Costello en ung leiemorder. I følge Melville har Costello ikke noen oppfatning av seg selv som kriminell, selv om hans handlinger, tankemønstre og logikk tilsier at han er det. Costello eksisterer i et vakuum, ensom, totalt distansert. Når Costello blir sett av en ung barpianistinne i det han er på vei fra stedet hvor han nettopp har utført et oppdrag, og hun unnlater å identifisere ham under en «line-up», fremkaller det noe i ham: nysgjerrighet, menneskelig interesse, følelsesmessig engasjement. 

Rollen som Jeff Costello er kanskje den som sterkest forbindes med Alain Delon og som har bidratt til å gi ham status som ikon: den mystiske, tause og dødslengtende helten. James Quandt ved Cinemateket i Ontario treffer blink når han helt enkelt beskriver Delon i Le samouraï som «et vandrende semiotisk system». Mer delonsk kan ingenting bli.