Kwaidan

Masaki Kobayashi var en av opprørerne i japansk film. I mange av filmene sine, slik som storverket The Human Condition som vi viste på Cinemateket i 2021, rettet han krass kritikk mot makt- og æresbegreper som er av fundamental betydning i japansk kultur. Kwaidan er et unntak. Med utgangspunkt i japanske folkesagn forsøkte Kobayashi her å visualisere det fantastiske og eventyrlige i den gamle japanske folketradisjonen.

Historiene vi får høre er enkle: En fattig samurai forlater sin kjære for å gifte seg til penger, men angrer seg og kommer tilbake til sin kone. En blind musikers sang vekker interesse blant åndene og han blir trukket inn i deres farlige balladespill. Den tredje historien er om en gammel mann som stadig ser refleksjonen av et ansikt i tekoppen sin. Den siste delen handler om en tømmerhoggers møte med en isfe. Begrepet «kwaidan» betyr på japansk spøkelseshistorie, og det er spøkelser og ånder som er ledetråden gjennom alle historiene.

Det vil kanskje aldri bli laget en film som Kwaidan igjen. I form av produksjonsdesign og foto er dette en makeløs film. Filmfotograf Yoshio Miyajima brøytet vei for andre fotografer etter seg når det gjelder fargebruk, kamerabevegelse, utsnitt og ikke minst store lyssettinger. Flere av scenene ser nærmest ut som store klassiske japanske malerier.

Filmkritikeren Roger Ebert beskrev Kwaidan som «blant de vakreste filmene jeg har sett», mens New York Times’ anmelder mente at filmen var «a symphony of color and sound that is truly past compare.»