Klovnene

Som gutt likte ikke Fellini klovner fordi de minte ham om tilværelsens triste sider. Denne filmen er interessant nok hans vemodige hyllest til klovner som har påvirket mange av filmene hans. Klovnene åpner med at en gutt våkner ved lyden av et sirkustelt som settes opp. Synet av sirkusets klovner minner han om mennesker i det virkelige livet: landsbyens gale dvergnonne, en komisk og selvtilfreds liten stasjonsmester, en fascist-offiser som kjører rundt og rundt i sin motorsykkel med sidevogn, landsbyidioten, gjengen med loffere. Sceneskifte: Nåtid. Fellini er i gang med å lage en tv-dokumentarfilm, han leter etter gamle klovner, klovner fra sin barndoms sirkus. Disse scenene fra nåtiden er komiske og illustrerer at menneskers hverdagslige aktiviteter er vel forsynt med klovneriske, absurde øyeblikk. Filmen trekker nettopp paralleller mellom klovnenes verden og den verden som ikke defineres som klovnerisk.

I et intervju sier Fellini at han i begynnelsen av arbeidet med denne filmen ønsket å lage en seriøs dokumentarfilm over emnet klovner, men at han etterhvert følte seg klossete og utilpass. Etter en tid innså han at filmen kun kunne bli en dokumentar over han selv: «The only true realist is the visionary (..). The visionary, in fact, gives testimony of events that belong to his reality, in other words the truest reality of all…» Videre hevder Fellini i intervjuet at han ikke vet noe som helst om sirkus, han sier at han ikke på noen måte føler seg kvalifisert til å si noe om det. Men like fullt vet han alt om sirkuset og dets verden, selv dets mest skjulte hemmeligheter, han sier han alltid har følt seg hjemme i sirkusets verden, at han alltid har følt seg som en av dets arbeidere… Klovnene kan sees som et bevis på Fellinis fascinasjon for sirkusets verden, med dets eksplisitte «falskhet», de malte fjesene, pappmasjefigurene, akrobatene og danserne som bringer fram drømmer og begjær.