Jorden

Jorden er tredje og siste del av Aleksandr Dovsjenkos absolutte mesterverk av en Ukrainia-trilogi. I del en, Zvenigora, gjenskapes fortiden i dens drømmeaktige, mytiske fantasilandskaper. Del to, Arsenal, er lagt til nåtiden og fokuserer på krigens gru.  Jorden dreier seg om fremtiden og den uunngåelige konflikten med konservative krefter som motsetter seg fremskrittet. 

Dovsjenko skildrer livet til den ukrainske bondefamilien Opanas, tidlig i den nye sovjetstatens eksistens. Da familien sammen med andre småbønder slår seg sammen og skaper et kollektiv, blant annet for å skaffe seg en traktor, provoserer det kulaksene (storbøndene). De ser idéen om slike kollektiv som en trussel mot sin egen eksistens, og farer hardt frem for å hindre at småbøndene skal få sine drømmer realisert. Mer enn en naturalistisk skildring av denne striden, er Jorden et utsøkt visuelt dikt, hvor Pudovkin, Kulesjov, Eisenstein og Vertovs idéer om filmens og filmklippets mening kanskje når sin absolutte fullbyrdelse. Derfor må trilogien sees som en helhet, hvor form og klipp (montasje) er sterkt meningsbærende, og hvor de brukes helt forskjellig i de tre delene alt etter hvilken stemning og hvilke idéer Dovsjenko ønsker å formidle. 

Jorden er et forsvarsskrift for det kommunistiske systemet, et forsøk på å vise vei fremover, men filmen møtte likevel sterk motstand fra de sovjetiske myndighetene. Den viser menneskets svakhet i møte med døden, hvordan galskapen ligger på lur og hvilke krefter som må overvinnes for en bedre fremtid. Først etter utstrakt sensur ble filmen tillatt for visning, likevel var det nok igjen av Dovsjenkos visjon til at dens poetiske kraft fortsatt var slående. 

Med Ukraina-trilogien sementerte Dovsjenko sin plass blant Sovjets store regissører, og ikke overraskende er det nasjonale filminstituttet i Ukraina oppkalt etter dette store filmgeniet.