Gullfeber

Som vanlig er Chaplins landstryker en outsider i et miljø der egenskaper som godhet og følsomhet for menneskelige behov stort sett kommer til kort. Landstrykerens vennlighet overfor gledespiken Georgia står i sterk kontrast til dette miniatyrsamfunnets øvrige rollegalleri.

Til tross for de seriøse moralske undertonene i filmen, kommer Gullfebers store popularitet fra kvaliteten og originaliteten i filmens mange klassiske komiske sekvenser. En av Charlie Chaplins mange sterke sider som komedieforfatter var hans evne til å skape comic relief ved å benytte kjente objekter i nye og overraskende sammenhenger. I en av Gullfebers mange kjente scener ofrer landstrykeren et av sine varemerker, og lager middag til seg selv og sin store, sultne venn ved å koke suppe på en av sine slitte, utgåtte sko. Landstrykeren putter skoen i gryta, og koker den med kjærlighet og ømhet, som om det var den største delikatesse. Skolissene svinger han rundt gaffelen som om det var den nydeligste spaghetti. Landstrykeren representerer drømmen og poesien i en isolert, materialistisk verden, når alt er som mørkest. Samtidig er scenen typisk for Chaplins evne til å lage stor komedie ut av de mest elementære menneskelige behov – som kjærlighet, sult og omsorg.

Gullfeber danner på mange måter en overgang mellom Chaplins tidlige lette komedier, og hans mørkere og mer modne samfunns-kommenterende filmer, som skulle komme utover 30-tallet. Gullgraversamfunnets grådighet og brutalitet blir kontrastert mot landstrykerens romantiske svermeri for Georgia. Men denne gangen lar Chaplin romantikken seire.

Chaplin likte Gullfeber så godt at han med overlegg unnlot å rettighetsbeskytte den, slik at filmen for alltid kunne være tilgjengelig for hans publikum. Som et resultat av dette er Gullfeber en av Chaplins mest sette filmer.