Grey Gardens

Aristokratene Edith Bouvier Beale og datteren Edie var nære slektninger av Jacqueline Kennedy Onassis. Big Edie var utdannet sopran, og Little Edie en vakker kvinne som drømte om et liv på scenen. Så forlot de alt og flyttet til East Hampton på Long Island utenfor New York, til en stor villa ved navn Grey Gardens, så forfallen at myndighetene truet med å stenge den for brudd på sanitetsforskriftene.

Brødrene Robert og David Maysles (Gimme Shelter, Salesman) var viktige regissører innen Direct Cinema-sjangeren, som kjennetegnes av bruk av lette og håndholdte kameraer som skulle tilrettelegge for at filmskaperne var nærmest usynlige, som fluer på veggen. Resultatet skulle være objektive og nøytrale dokumentarer, med et minimum av interaksjon mellom regissøren og personene som ble filmet. Edienes univers, fylt av selvopptatthet, bohemske klær og dekadente vaner, er nesten for ugjennomtrengelig til at utforskningen kan bli helt nøytral og direkte. Hva som dypest sett får de to eksentriske og kunstneriske overklassekvinnene til å velge seg en tilværelse fjernt fra den verdenen de er kjent med og i totalt forfall, forblir et mysterium – heldigvis. For det er kanskje nettopp dette som gjør filmen så fascinerende og hjerteskjærende.

Nationaltheatret setter i høst opp Sara Stridsbergs versjon av historien om kvinnene, Kunsten å falle. Den svenske prisbelønnede dramatikeren skrev sin dramatisering på bakgrunn av brev, artikler og filmene. 28. oktober inviterer Nationaltheatret og Cinemateket til en samtale på Nationaltheatret om filmen og stykket med Morten Borgersen, teaterregissør, Ragnhild Brochmann, kunst- og motekulturhistoriker, og Eirin Gjørv dokumentarfilmkonsulent ved Norsk filminstitutt.