Fuglane

Karl Ove Knausgårds utropte nylig Fuglane (1957) av Tarjei Vesaas til den beste norske romanen. Av de åtte filmatiseringene som er gjort av en Vesaas-roman er Fuglane (1968) best. Den ble Oscar-nominert og var Polens bidrag til Cannes-festivalen. Fuglane av Witold Leszczynski har oppnådd legendestatus.

Tarjei Vesaas’ sønn Olav, mangeårig radiorøst i NRK og forfatter av biografier om foreldrene, kommer til Filmsalongen (med sin søster Guri) for å fortelle om farens forhold til filmkunsten. Tarjei var en ivrig kinogjenger og med i styret for Norsk Film a.s.

Leszczynski transplanterer figurer, handling, miljø og stemning fra Vinje i Telemark til den polske og fortidige landsbygda. Tar noen hovedmotiver fra romanen. Bevarer pausene, stillheten, det usynlige. Samtidig dikter regissøren videre med filmatisk fantasi og disiplin. Episodisk. Abstrakt, men også sanselig. Og med åpenhet.

Mattis lever med sin søster i et utenforskap, på et småbruk. Mattis er ingen dugelig arbeidskar, er mentalt litt tilbakestående og helt avhengig av søsteren. Men han har et rikt fantasiliv. Med sitt kunstnersinn tolker han tegn og symboler i naturen. Mye forandrer seg når en tømmerhugger flytter inn på småbruket.

Den beste Vesaas-filmen sa Vesaas selv: «Eg må seia eg kjende igjen min nære venn Mattis så det fôr både kaldt og varmt etter ryggen».

Per Haddal