Black Caesar

Gategutten Tommy starter sin kriminelle løpebane som visergutt for den italienske mafiaen. Under et av sine mange ærender havner Tommy på kant med politimannen McKinney, som i tillegg til å være gjennomkorrupt er New Yorks mest rasistiske konstabel. Etter å ha blitt banket halvt i hjel av McKinney blir Tommy sendt rett i fengsel og blir permanent halt. Årene går og når Tommy kommer ut av fengselet begynner han å jobbe for mafiaen igjen. Denne gangen som leiemorder, en jobb han gjør så godt at mafiahøvdingene gir ham sin velsignelse slik at han kan herske egenrådig over Harlem. Tommy kan endelig begynne sin nådeløse ferd mot toppen, men i veien står McKinney som også har steget i gradene og nå er politiinspektør. Det største hinderet for Tommy er imidlertid hans egne ambisjoner, som truer med å slite keiserriket han har bygget opp i filler.

Black Caesar er en av de største suksessene fra blaxploitationbølgen og gjorde Fred Williamson til en stjerne. Hans portrett av den småkriminelle Tommy oser av en kulhet som gjorde ham til en afroamerikansk Alain Delon, men Williamson klarer også å få frem rollens mørke, usympatiske sider, som hans brutalitet og nådeløshet. Filmen er iscenesatt av en av historiens fremste B-film regissører, Larry Cohen. Han var mannen som skrev manus raskere enn sin egen skygge, en ekspert i å vende og vri hver krone i sine begrensede budsjetter og en uovertruffen mester i geriljafilmskapningens edle kunst.

Flere av filmens mange gatescener var innspilt uten tillatelse fra enten bystyre eller gårdeiere. I mange tilfeller stormet Cohen inn med filmteamet og skuespillerne og satte i gang kameraene uten tanke på detaljer som å informere publikum om hva som skjedde. Spesielt ser man dette på en av filmens mest legendariske scener, der folk trodde det dreide seg om et reelt attentat. HMS var stort sett også et fremmedord og Williamson holdt på å skade seg alvorlig under en rekke scener. Dette skulle likevel bli en av filmens store fordeler; det rufsete preget gir Black Caesar en helt egen autentisk følelse.

Dette er en film fra en tid der raseskillet hadde blitt opphevet juridisk sett bare noen år tidligere, men et skille som fremdeles levde i 1973 og mange vil si fortsatt eksisterer i USAs gater. Dette gjør Black Caesar til en aktuell film, snart femti år etter tilblivelsen. I tillegg gjør Cohens primitive, men effektive regi Black Caesar til et energisk gangsterepos, alt akkompagnert av den uforlignelige filmmusikken til soulens gudfar – James Brown.