Optiske filmleketøy

Verdens første offisielle kinovisning ble arrangert i Paris i 1895 av de franske brødrene Auguste og Louis Lumiérè. Perioden før filmens fødsel kalles for pre-cinema-perioden. Selv om kinoen ikke eksisterte på denne tiden, så var den på ingen måte blottet for visuelle fortellinger og bevegelige bilder. Helt siden menneskets opprinnelse har vi forsøkt å gjenskape virkeligheten i bilder. Selv de første hulemaleriene viste dyr og mennesker i bevegelse. Fra midten av 1600-tallet ble det eksperimentert med glassplater med påmalte bilder. Bildeplatene ble plassert sammen med en lyskilde, slik at motivet kunne projiseres mot en vegg. Dette var prinsippet for apparatet kalt laterna magica, som på latin betyr «magisk lykt» - en tidlig forgjenger for både kinomaskinen og senere tiders lysbildefremvisere.

For at vi skal kunne se film eller «levende bilder», må tre elementer være til stede: Illusjon, projeksjon og fotografi. Illusjon er menneskets evne til å forestille seg fenomener eller bevegelser som ikke eksisterer i virkeligheten. Fram mot 1830 ble det utviklet flere apparater som kunne skape optiske illusjoner. Projeksjon går ut på å forstørre opp bilder på et lerret ved hjelp av en linse og en lyskilde. Fotografiet gir oss muligheten til å fange en realistisk etterligning av virkeligheten i et bilde. Fotografiet så dagens lys i 1826, og i årene etter fant man opp flere metoder både for å seriefotografere bilder og for å projisere de for et publikum. I 1895 fikk amerikanske Thomas A. Edison og brødrene Lumière - uavhengig av hverandre - æren for å ha funnet opp filmkameraet og filmframvisningsutstyret.

Illusjoner og optiske filmleketøy

Optiske leketøy er en samlebetegnelse for leker og apparater som kombinerer underholdning med vitenskap og kinetikk (bevegelse). Mange av disse kalles også for filosofiske leketøy. Leketøyene ble brukt til enkle visuelle triks, for eksempel for å få tegninger til å se bevegelige ut.

Optiske leketøy tar utgangspunkt i illusjon. Illusjoner blir til ved hjelp av øyets treghet: Når vi ser på noe, bruker hjernen litt tid på å registrere synsinntrykket. Dette kan vi utnytte for å lure hjernen til å forestille seg visuelle fenomener som ikke finnes. Hvis vi for eksempel ser på en sekvens av stillbilder i rask rekkefølge, med kun små forskjeller mellom hvert bilde, vil hjernen slite med å skille bildene fra hverandre. Dermed oppstår en illusjon: Vi innbiller oss at vi ser ett bilde, og at motivet i bildet beveger på seg.

En thaumatrop er en enkel variant av et optisk leketøy, oppfunnet i 1825 av fysikeren John Ayrton Paris og geologen William Henry Fitton, uavhengig av hverandre. Ordet er gresk og betyr «magisk vending». Thaumatropen er laget som en plate med et bilde på hver side. Når platen roteres i en viss hastighet, ser vi de to bildene i rask rekkefølge. Disse vil da oppleves som ett felles bilde, men dette er en illusjon.

Phenakistoskopet, parallelt oppfunnet av fysikeren Joseph Plateau og matematikeren Simon Ritter von Stampfer i 1832, er laget etter samme prinsipp som thaumatropen. Mens den sistnevnte begrenser seg til å «smelte sammen» to bilder, kan phenakistoskopet også skape illusjon om bevegelse. Leketøyet består av et slags hjul som er montert foran et speil. Hjulet har kikkhull langs hele kanten, og på baksiden er det tegnet figurer som ligner på hverandre. Når hjulet snurres mens man kikker gjennom hullene, ser man en og en figur, reflektert i speilet. Hjernen opplever det som at den ser én figur, som er i bevegelse.

Zoetropen ble oppfunnet av matematikeren William George Horner i 1833. Den er utformet som en trommel med spalteåpninger og ble brukt til å vise små tegnefilmliknende snutter. Inni trommelen ligger en strimmel med tegninger, litt ulike fra tegning til tegning. Når trommelen snurres mens man ser gjennom spalteåpningene, ser det ut som om tegningene beveger seg. Zoetrop er gresk og kan oversettes med «livets vending» eller «livshjul». Leketøyet har mye til felles med hvordan vi opplever moderne filmbilder, der vi vanligvis ser 24 stillbilder per sekund.

Praxinoskopet er en videreutviklet versjon av zoetropen, oppfunnet av professor Charles-Émile Reynaud i 1877. Denne tar også utgangspunkt i en trommel og en bildestrimmel med motiver. En rekke speil rundt trommelens senter og ett enkelt kikkhull erstatter spaltene fra zoetropen. Speilene skulle gjøre animasjonen tydeligere. Noen praxinoskop-modeller var plassert i forseggjorte treskrin med en lyskilde i midten som lyste opp tegningene, og de mest avanserte var også utstyrt med en utskiftbar bilderamme innenfor kikkhullet, for å skape en stemningsfull kulisse rundt det bevegelige bildeprogrammet.

Det er usikkert hvem som laget den første flippboka, men det engelske patentet på oppfinnelsen ble tatt av litografen John Barnes Linnet i 1868, under navnet kineograf. Leketøyet består av en bunke ark med tegninger, bundet sammen til en liten bok. Bildene er plassert på samme sted på hver av sidene i boka, med en liten endring fra bilde til bilde. Ved hjelp av tommelen blafrer man raskt gjennom boka slik at man ser et og et bilde. Dermed oppstår en enkel tegnefilmfortelling.

Mutoskopet kan minne om en avansert, stor variant av en flippbok. Apparatet ble oppfunnet i 1894 av amerikanske Herman Casler og består av en kasse med et kikkhull på toppen. Midt i kassen er et dreibart hjul. Rundt hjulets kjerne er det montert papirbilder eller fotografier. Man benytter en sveiv for å sveie på bildehjulet, og dermed skapes et inntrykk av bevegelse i bildene. Mutoskopet var et veldig populært apparat og var enkelte steder i bruk helt til midten av 1900-tallet! De største modellene hadde gjerne et myntinnkast, slik at man kunne tjene gode penger på skuelystne som ville komme og kikke!

Kinetoskopet, laget av oppfinnerne Thomas Alva Edison og William Kennedy Dickson i 1891, kan ansees som en forløper til filmfremviseren fordi den var bygget etter flere prinsipper som senere skulle inngå i analog filmprojeksjon. Imidlertid var apparatet konstruert som et titteskap for én tilskuer og manglet også prinsippet med å kunne forstørre filmbildene opp på et lerret. I kinetoskopet trekkes en perforert filmstrimmel med bilder over en glassplate som er belyst fra baksiden. På toppen av apparatet er et kikkhull. Kinetoskopet har også en blender som dekker over bildeskiftene, slik at du ikke ser disse, men kun selve bildene. Kinetoskopet var en populær underholdningsmaskin, og hadde utskiftbare programmer.

Sjekk ut Barnas Cinemateks oppskrifter på hvordan du kan lage filmleketøy som thaumatrop, zoetrop, flippbok og enkle to-bildeanimasjoner.