Gudfaren
Katsuhiro Ôtomo er en levende legende innen japansk manga og anime, og sentral i å få resten av verden til å oppdage disse to kunstartene.
På samme måte som Akira Kurosawas Rashomon (1950) åpnet portene for japansk film i vesten, brøt Akira (1987) ny mark for japansk anime. Før Akira var anime kun en liten subkultur i vesten, der man fan-tekstet kopierte VHS-er og distribuerte disse innad i miljøet. Selv Miyazaki var stort sett en godt bevart hemmelighet, Nausicaä hadde blitt forsøkt lansert flere steder, blant annet i en sterkt forkortet utgave i USA, uten stort hell. Med Akira skulle alt dette bli forandret.
Det viste seg å være et stort publikum for tegnefilm med voksen tematikk, så i kjølvannet av Akira vokste det frem flere distribusjons-selskaper som utelukkende fokuserte på anime – blant andre Manga Entertainment. Mannen bak Akira, Katsuhiro Ôtomo, var allerede et stort navn innen manga, med titler som Fireball (en serie som fansen fortsatt venter på at han skal fullføre), Domu og ikke minst den episke og legendariske 2000-siders tykke Akira. Mange tema går igjen i mangaene og filmene til Ôtomo, både der hvor han selv har regi og der han har levert manus; teknologiens mørke sider, hvordan arkitekturen og selve byen former individene, veien mot den totalitære staten, menneskesinnets evolusjonære potensiale og farene ved militær utnytting av dette.
Man kan si at det er litt overraskende hvilken enorm posisjon Katsuhiro Ôtomo har innen anime, med tanke på hvor få filmer han har gjort. Han har kun regissert to anime-langfilmer – Akira og Steamboy (2004) – i tillegg til en rekke korte segmenter og tv-filmer. To ganger har han, med varierende hell, forsøkt seg som regissør på vanlig spillefilm, med World Apartment Horror (1991), hvor kollega Sabu spiller hovedrollen, og Mushishi (2006), basert på en omfattende manga av Yuki Urushibara, som også er blitt til flere anime-serier. Likevel er det mye å trekke frem fra hans lange karriere, da han har vært en flittig manusforfatter.
Akira er selvskreven i en presentasjon av Ôtomo, og det er lett å tro at en anime fra 1988 skulle være teknisk og tematisk passé. Men teknisk er den faktisk overlegen det aller meste, ikke bare innen anime, men også innen tegnefilm generelt. Noe skyldes det ekstreme detaljnivået i filmen, noe skyldes Ôtomos fantastiske stil, dynamikk og komposisjoner – men mye kommer av hans kostbare insistering på å animere 24 bilder i sekundet, noe som var helt uhørt i animasjonskretser. Disney holder seg for det aller meste til 12 bilder i sekundet, hvor hvert bilde fotograferes to ganger, mens andre går enda lengre ned i ratio. Dette blåste opp budsjettet på Akira slik at den ble den dyreste animeen produsert til da, men ga også filmen en flyt og kraft perfekt tilpasset handlingen i filmen. Ôtomos valg med å ta regien selv er meget forståelig, da mangaen var ekstremt omfattende og ennå ikke avsluttet. Store deler måtte bli borte og en helt ny slutt måtte skrives. I en sjelden variant ser vi her hvordan filmen påvirket avsluttingen av mangaen, som først ble ferdig tre år etter at filmen hadde premiere.
Ôtomos utsøkt detaljerte, tidvis svært poetiske og talende komposisjoner som tegner, er på en strålende måte overført til de fleste anime-filmene hvor han har vært involvert: Ikke bare der han selv er regissør, men også i mange hvor han har levert manus, produsert, animert eller hatt overoppsyn med (som Satoshi Kons Perfect Blue). Vi gir dere her noen høydepunkt fra hans lange karriere, og venter i spenning på hans nye animeprosjekter – spillefilmen Orbital Era og tv-serien Akira.
Filmene som vises
