Brimstone

Vi er under vann, et krystallklart irrgrønt vann, og synker langsomt. Plutselig bryter kuler vannflaten og borrer seg nedover i hvite diagonale streker. Slik åpner Martin Koolhovens Brimstone og røper at nå kommer noe helt ekstraordinært, både visuelt og fortellermessig. Dette er en moderne western, hvor klisjeene er skåret bort og perspektivet er gitt den halvdelen av befolkningen som normalt sett har vært redusert til dekorative elementer i filmhistoriene om de amerikanske pionerene. Og det måtte et blikk utenfra Amerika til – nederlenderen Koolhoven – for å se hvordan denne genren manglet en vesentlig komponent: kvinnenes historie.

Heltinne

Brimstone ser nybyggertiden i et nytt perspektiv – og viser frem en mørk og voldelig verden der de fleste kvinnene har få rettigheter, null kapital og små nettverk, og derfor blir låst i den situasjonen de befinner seg i, ofte prisgitt mannlig begjær og vold. Disse kvinnene er utrolig sårbare, men mange av dem er også ressurssterke, og Brimstones hovedkarakter Liz, er en fantastisk heltinne: modig, omsorgsfull, intelligent, rådsnar og viljesterk. I filmens begynnelse er hun en ung kvinne og mor, som bor sammen med sin ektemann, deres felles datter og hans sønn i et lite nederlandsk nybyggersamfunn. Liz tilkalles gjerne når barn skal komme til verden, og veileder trygt, uten ord, siden hun er stum. Men så en dag kommer det en ny predikant til bygda – og Liz kastes ut i et inferno.

The Night of the Hunter

Så mørk, brutal og gotisk er denne historien at det nesten er vanskelig å se den kun som en western, der den beveger seg langt inn på thrilleren og skrekkfilmens enemerker. Den er kanskje ikke så langt unna å være en mørkere og mer kompleks utgave av The Night of the Hunter, som regissør Koolhoven innrømmer å være inspirert av. Å kalle den spennende eller rystende er ikke i nærheten av å være dekkende – her møter vi en film det nærmest er umulig å se uten at kroppens fryktmekanismer slår ut. 

Fire kapitler

Filmens struktur er også verdt en kommentar. Historien fortelles ikke kronologisk, men er delt inn i fire kapitler. Hvert kapittel fokuserer på et aspekt i Liz’ historie, et grep som gjør oss til aktive medfortellere og bringer oss  tett på handlingen. På denne måten river regissør Koolhoven ned alle våre forsvarsmekanismer og omgår enhver mulighet for distansering. Velskrevet, vellaget og velspilt – Dakota Fanning er fenomenal i en rolletolkning der blikk og gester nesten forteller alt, som et ekko av en ung Lillian Gish. Og har Guy Pearce noensinne vært bedre? I alle fall aldri så skremmende som her – det formelig oser svovel og intens religiøs fanatisme hver gang han i rollen som predikanten viser seg i bildet. Brimstone er en rå og ubønnhørlig reise inn i et gammeltestamentlig mørke. Man føler trang til å flykte, men det er umulig – hjertet banker allerede alt for sterkt for stakkars, sterke Liz og hennes barn.