The Trip

Det var under innspillingen av Michael ­Winter­bottoms Den nakne sannheten om Tristram Shandy, Gentleman (2005) at idéen til The Trip oppsto. Her spilte Steve Coogan og Rob Brydon mot hverandre, og i dynamikken mellom dem så Winterbottom et potensial. Men en hel film med to komikere som spiller «seg selv» og improviserer? Nja… Løsningen ble Winterbottoms forslag om at rammen rundt det hele kunne være en reiseskildring etter inspirasjon av Laurence Sternes A Sentimental Journey. Denne boken fra 1768 var en slags epilog til Tristram Shandy og ble skrevet kort tid før Sterne døde.

Det som gjør The Trip, som både finnes i film- og i serieutgave, til slik en fornøyelig affære, er blandingen av fjas og alvor. Ytre sett tas vi med til et europeisk land og en rekke ­fantastiske spisesteder der Coogan og Brydon nyter de lekreste treretters michelinnivå-lunsjer. Og under disse lunsjene ender de ofte opp med å duellere med giftige stikk og improvisasjonskonkurranser. «I think anyone over 40 who amuses themselves by doing impressions should take a long hard look into the mirror,» sier Coogan syrlig til Brydon, uten at noen av dem gjør nettopp det. Og det er greit for oss som ser på, siden disse etterligningene er så utrolig underholdende.

Men bakenfor de ladede kommentarene, imitasjonene og de konstante fornær­melsene, ligger noe mer. For det ene er filmene spekket med samtaler og kulturhistoriske referanser, ikke minst til den europeiske litteratur- og filmhistorien. For det andre er det en mørk undertone her. Brydon og Coogan er begge privilegerte, men alderen begynner å tynge. Bak Coogans skryt og hint om nye prosjekter og priser, hviler angsten for at karrieren skal stoppe. Insisteringen på å slå vitser om alt, understreker hvor umoden Brydon tidvis er. Rivaliseringen mellom dem vil ­ingen ende ta, og grensene mellom sannhet, løgn og livsløgn er uklare og dessuten evig ­skiftende. Og hvem er man egentlig, når man hele tiden er opptatt av å gestalte noen andre? Hver tur gir også anledning til å ­reflektere over tilværelsen generelt og familie­relasjoner spesielt, noe som blir ekstra tydelig i den siste filmen.

Når vi nå setter opp disse fire reiseskildring­ene, er det også annen kvalitet ved filmene som blir synlig. I en tid der en reise til Lake District, ­Italia, Spania eller Hellas har vært umulig og ­kanskje ikke blir en realitet på en stund, er hver film også en unik mulighet for oss til å reise bort.