The Laplace's Demon

En gruppe forskere er på vei til en øde øy i Middelhavet. De er samlet av en beryktet og mystisk professor som påstår å ha bevist Laplaces demon, en matematisk tese som, om den stemmer, beviser at alt er forutbestemt og at fri vilje er en illusjon. De ankommer øya og professorens hjem, en enorm herregård. Huset er tilsynelatende forlatt, men våre helter finner med livet som innsats ut at de er en del av professorens dødelige plan for å bevise tesen, koste hva det koste vil!

Det vi har med å gjøre med her, er en imponerende undergrunnsskrekkfilm. Fremfor for å gå veien via klassisk grindhouse som mange tilsvarende filmer pleier å gjøre, tar regissør Giordano Giulivi inspirasjon fra Twilight Zone, Quatermassfilmene og Agatha Christie. Manuset er usedvanlig velskrevet og byr på friske og overraskende vendinger. The Laplace’s Demon preges av et klassisk, elegant sort/hvitt-foto som trekker tankene i retning til tysk ekspresjonisme, Mario Bava og britisk science fiction. Enda mer imponerende er at filmen stor sett er skutt i regissørens kjeller, men klarer likevel å pensle ut historien på et bredt lerret. Mye takket være svært enkle visuelle effekter som har vært kjent siden filmens barndom, men som etter CGI har vært nærmest glemt.

Lavbudsjettstradisjonen

Filmen følger den inspirerte lavbudsjettstradisjonen fra sekstitallet og med minimale midler forteller den en lett gjenkjennelig, men overraskede historie. For alle kultfilmfans som savner den italienske sjangerfilmen slik man husker den fra tidlig sekstitall til de sene åttiårene, er dette en visning man ikke må gå glipp av. The Laplace’s Demon er tilgjengelig, klassisk og samtidig en historie i stil med den nye bølgen av intelligente og krevende sjangerfortellinger vi kjenner igjen fra tv-serier som Black Mirror og Electric Dreams.