Siste trikk

For 60 år siden – altså i 1959 – begynte nybølgen å rulle inn over verdens kinolerreter og etterlot seg inspirasjon for årtier fremover. Den feide med seg en fransk, frisk og freidig fornyelse av filmspråket.

Til å markere jubileumsgenerasjonen har jeg likevel valgt å hente frem en senere avgang, François Truffauts tredje siste film. Siste trikk fra 1980 er i likhet med den norske Bobbys krig (som vises i filmsalongen i januar), en hverdagslivsskildring fra den tyske okkupasjonen. Men miljøet er mer glamorøst. Truffaut tar oss med til et teater i Paris. Der fremfører han figurer som reflekterer krigstidens ulike holdninger overfor nazismen, hvoriblant en fanatisk Hitler-tilhenger som er livsfarlig teateranmelder!

Siste trikk fortelles i en litt mer klassisk stil enn hva den første nybølgefasen bød på og ble Truffauts største publikumssuksess. Og en av hans beste filmer. Den har sjarme, varme og letthet – og er tross tidsskildringen (1942) et av hans lysere og lykkeligere verk. På sett og vis. Dette til tross for at antisemittismen var virksom i den franske befolkningen, og jødiske kunstnere måtte flykte eller gå under jorden. Her bokstavelig talt. Under denne dødsdyrkende krisetiden blir oppføringen av et norsk (!) stykke til suksess.

De to største franske stjernene de siste 50 årene står øverst på rollelisten: En evig blendende Catherine Deneuve, som filmdebuterte elleve år gammel i 1957 og fortsatt er aktuell, samt den hyperproduktive Gerard Depardieu. Under seansen skal jeg fortelle om mine møter med de to, i ulike sammenhenger. Og med Truffaut.

Per Haddal