Our Time

Carlos Reygadas nyeste film er en drømmeaktig og kontemplativ skildring av et forhold som sakte går i stykker. Som i Michelangelos Antonionis Natten følger vi et par gjennom ulike episoder, av og til hver for seg og av og til sammen, og ser dem gjøre hverandre vondt selv om de egentlig elsker hverandre.

Med denne ganske ordinære intrigen i bunn gir Reygadas oss et kaleidoskop av små fortellinger og scener som viser hvor komplekse forhold mellom mennesker er. Fra en nydelig åpningsscene med barn i alle aldre som leker ved en stor dam, og hvor forholdet mellom jenter og gutter utforskes gjennom leken i de ulike aldersgruppene, til de fascinerende brutale scenene med okser på parets ranch, som viser maktforhold mellom mennesker og mellom mennesker og dyr på en primitiv og fysisk måte.

Noen av filmens vakreste scener er mer subtile i sin symbolikk: En fly-landing over Mexico City hvor kameraet er festet under flykroppen og går fra å gi oss overblikk til detaljer av byen. En tromme-konsert i Palacio de Bellas Artes som starter med detaljer av teatrets sceneteppe, en glassmosaikk produsert av Tiffany på 20-tallet, før det sakte går opp og viser oss scenen. Et besøk til Diego Riveras tidligere undervanns-mural «Vannet, livets kilde» inne i monumentet Carcamo de Dolores, som i dag er tørrlagt for å bedre kunne konservere fargene i kunstverket.

Reygadas forrige film Post Tenebras Lux hadde visstnok mange selvbiografiske trekk. I Our Time går han enda lenger gjennom å caste seg selv og kona som filmens ektepar, og å filme på sin egen ranch og i sitt eget (fantastiske!) hus. Å lage kunst om sitt eget liv kan gi kunstverket en ekstra dimensjon, men er ikke det viktigste her. Our Time er både så privat og så universell at det gjør vondt å se på den, samtidig som den er en slående vakker film.