One to One: John & Yoko

I et kaleidoskop av bilder – sentrert rundt John Lennon og Yoko Onos første år etter flyttingen til USA i 1971 – gir regissør Kevin Macdonald oss her et unikt portrett av to artister og et tidsbilde av Amerika i en voldsom brytningstid. «Flower power is dead» sier Lennon et sted, men det betyr ikke at man må slutte å kjempe for en bedre verden. Vietnamkrigen er fortsatt i full gang og Nixon ligger an til å få fire nye år som president, mens Watergate lurer i bakgrunnen. I New York leier paret seg en liten to-roms i Greenwich Village og blir en del av byens radikale miljø. David Peel, Jerry Rubin, Allen Ginsberg og John Sinclair er alle viktige figurer for paret i denne første tiden, mens strømmen av nyheter, reklame og film på tv døgnet rundt, sterkt påvirker hvordan de oppfatter det nye hjemlandet sitt.

Et av programmene de ser er en dokumentar om institusjonen Willowbrook, en av verdens største anstalter for barn med spesielle behov. Underbemanning gjør at barna lever under de grusomste forhold; skitne, sultne og understimulerte. Rystet av denne filmen organiserer John Lennon sin første (og eneste) fulle konsert i USA; en hel dag i parken utenfor Madison Square Garden for barna fra Willowbrook.

Bandet Elephants Memory blir omdøpt til The Plastic Ono Elephant’s Memory og sammen med John Lennon, Yoko Ono og en rekke gjestemusikere som Roberta Flack, Stevie Wonder og Jim Keltner, gjør de to fantastiske konserter den 30. august 1972. Alle inntektene fra denne dagen går uforkortet til Willowbrook.

Begge konsertene ble filmet og har delvis vært tilgjengelig tidligere, men aldri før i denne kvaliteten. Lyden i dokumentaren er remikset av parets sønn, Sean Ono Lennon – dette er virkelig en film som bør oppleves på kino og et knakende godt lydanlegg.

Strålende er også grepet om å spre låtene ut over filmen og la dem stort sett bli spilt i sin helhet. Oscar- og flere ganger BAFTA-vinner Kevin Macdonald gjør en utrolig jobb med å sette sammen disse bruddstykkene av to liv og et mediebilde. Ved første øyekast kan strukturen virke tilfeldig, for så å vise seg å være finurlige tematiske innledninger til sanger fra konserten. Resultatet er et portrett, en konsertfilm og en politisk skildring av en nasjon – skremmende likt mye av det vi opplever i dagens USA.