Offeret

En uendelig himmel og et vidstrakt hav. Fargene grønt, brunt, hvitt og blått; jordens og sfærens farger. En snakkende mann og et stumt barn. Et bladløst dødt tre plantet i slettens jord og støttet opp av stener. Slik innledes Andrej Tarkovskijs siste film Offeret. Enkelt og vakkert som en japansk pennetegning. Filmen fikk juryens store spesialpris ved Cannes-festivalen våren 1986. I desember samme år døde Tarkovskij i sitt «ufrivillige» vest-europeiske eksil, knapt 54 år gammel.

Offeret utspiller seg i og omkring et ensomt beliggende hus i et slettelandskap omkranset av hav og himmel. Her møter vi i løpet av et sommerdøgn kulturjournalisten Aleksander og hans familie – hustruen, den voksne datteren og den lille sønnen som nettopp har gjennomgått en halsoperasjon og derfor er stum. Det er Aleksanders fødselsdag, han får besøk av venner og nyter familelivets velsignelser. Mot kvelden føres han inn i et mareritt. Krigen har brutt ut, verden står foran sin undergang. Aleksander ber til Gud og trygler ham om å bringe verden tilbake til sin førkrigstilstand.

Dersom Gud bønnhører Aleksander vil han forlate sin familie, avskjære seg fra sin elskede sønn og avstå fra alt som binder ham til verden. Neste morgen finner Aleksander verden i sin beste orden igjen og må følgelig bringe sin offergrave.