Nattens dronning

Selv om Paul Bogart står for regien, er Nattens dronning fremfor alt Harvey Fiersteins (manus og hovedrolle) film. Opprinnelig skrev han den delvis selvbiografiske Torch Song Trilogy (som først bestod av tre separate enaktere) for teater, og stykket hadde i 1978 premiere off-off-Broadway (også her med Fierstein i hovedrollen), men publikumsrykter førte det via off-Broadway og strålende kritikker til slutt uptown til Broadway i 1982, hvor Fierstein sikret seg to Tony Awards for beste hovedrolle og beste stykke. Ikke overraskende meldte Hollywood sin interesse, men det skulle gå mange år før Fierstein fant en regissør som var tro mot materialet. Resultatet ble en film om homoseksualitet sluppet midt i aidsepidemien, men skrevet i, og preget av, den bekymringsløse og løsslupne atmosfæren fra 70-tallet.

Vi følger jødiske, homofile Arnold Beckoff (som under navnet Virginia Hamn livnærer seg som drag-artist på nattklubbscener) i hans jakt på kjærlighet og respekt i en heteroseksuell verden. Han finner kjærlighet, først i biseksuelle Ed og deretter i den unge modellen Alan (Matthew Broderick), men veien til lykken inneholder vel så mye skuffelser, svik, smerte og død, og til slutt et rivende oppgjør med moren (Anne Bancroft) som helst vil fornekte sønnens legning. Sånn sett blir filmen en hyllest til menneskesinnets ukuelige pågangsmot. Dens kanskje største aktivum er replikkene med sin varme, humor og selvironi, og ikke minst Fiersteins uforlignelige og ektefølte rolletolkning.