Hjortejegeren

Michael Ciminos storfilm fra 1978 var i sin tid kontroversiell: Under visningen på Berlin-festivalen marsjerte hele den øst-europeiske delegasjonen ut i protest mot filmens nedverdigende skildring av vietnamesere. Likevel er det ikke først og fremst en politisk film; Hjortejegeren er heller en historie om vennskap og om menneskeskjebner.

1960-tallet går mot slutten. Vennene Mike, Steve og Nick er i ferd med å forlate jobben ved stålverket i industribyen Clairton, Pennsylvania. De skal til Vietnam. Hjortejegeren er en vietnamfilm uten markante politiske budskap. Her er det karakterene som står i fokus, ikke som soldater, men som følelsesmessige individer. Likevel har filmen Vietnamkrigen som et vesentlig tema i større grad enn mange av de samtidige vietnamfilmene. Flere av disse gjør krigen til en ramme for andre tema, i stedet for å ta et oppgjør med den. Regissør Michael Cimino ønsker å gi en realistisk versjon av den romantiske forestillingen om krig som den ultimate manndomsprøve, og maskulinitet synes her å være uløselig knyttet til alkohol, skytevåpen og jakt. Gjennom psykologisk troverdige skildringer ser vi Mike gjennomgå sin manndomsprøve, hvor han konfronteres med sine idealer.

Den realistiske og usminkede krigsskildringen gjør seg også gjeldende på et stilistisk plan. Billedmessig markeres dette ved raskere klipp og tettere utsnitt i vietnamsekvensene. Samtidig får bildene et råere, mer dokumentarisk preg, noe som fungerer som en replikk til fjernsynets nyhetsreportasjer. Krigen er brutt ned til sin minste grunnleggende enhet: liv som ufølsomt rives bort. De berømte scenene med russisk rulett fremstår som filmens bærende metafor. Cimino har med dem komprimert samtidens herskende oppfatning av amerikanernes militære innsats i Vietnam til ett bilde: Soldaten som i sinnsyk lek skyter seg selv i hodet.