Gentlemen Prefer Blondes

Marilyn Monroe spiller Lorelei, en blond kabaretartist med sterk interesse for penger, og for menn som besitter dem. Sammen med venninnen Dorothy (Jane Russell) havner hun i alskens trøbbel på en reise til Frankrike på et transatlantisk cruiseskip. Lorelei er nemlig forlovet, og hennes mistenksomme kommende svigerfar hyrer en privatdetektiv for å holde oppsikt med henne under cruiset. Detektiven får kloa i tilsynelatende kompromitterende beviser mot Lorelei, og filmens heltinner setter alle kluter til for å redde situasjonen.

Filmen leker med, og ironiserer over, kjønnsrollemønstre og kvinneframstilling. Monroes Lorelei er en parodi på blondinen med babystemme som ikke har andre mål i livet enn å bruke sitt utseende i jakten på velstand, helst i form av funklende diamanter. En av tidenes mest ikoniske musikalnumre, særlig kjent for å ha blitt kopiert av Madonna i «Material Girl»-videoen, er nettopp Marilyns «Diamonds Are a Girl’s Best Friend». Her skrider hun nedover en storslagen trapp ikledd en knallrosa kjole som stadig truer med å skli nedover brystet, omringet av dresskledde anonyme menn som kappes om å forære henne smykker. 

Brunetten Dorothy er rappkjeftet og tøff, en typisk «hawksian woman». Hun bryr seg mer om fysikk enn økonomi når det gjelder mannlige preferanser, noe som understrekes i det fantastiske nummeret «Ain’t There Anyone Here for Love?». Det utspiller seg i cruiseskipets treningsrom og svømmebasseng med Dorothy og et 20-talls halvnakne menn som skal utgjøre USAs OL-lag på vei til mesterskap i Europa (og som helt klart er mer interesserte i hverandre enn i henne). Lorelei, som selv framstilles ganske enfoldig, synes at Dorothy er korttenkt og naiv som bare tenker på kjærlighet og sex. Uansett hvem av dem som har rett, er mennene i filmen stort sett enda dummere.

Regissør Hawks var innom de fleste sjangere i sin karriere. Han hadde også laget musikal før, om enn noe motvillig: A Song is Born er en ikke helt vellykket musikal-remake av Hawks’ egen komedie A Ball of Fire fra 1941, en nyinnspilling han sa ja til først og fremst på grunn av pengene. Gentlemen Prefer Blondes fungerer mye bedre. Den kjappe, vittige dialogen og det kjærlige, men ertende samspillet mellom de to hovedrollene var en perfekt match for Hawks’ screwballtalent. De mange ikoniske musikalscenene ble i sin helhet overlatt til koreografen Jack Cole, som egentlig hadde fortjent å stå som med-regissør på rulleteksten.