Fate

Dette er filmen som gjorde at tyske Fred Kelemen ble lagt merke til internasjonalt. I essayet «The Decay of Cinema» fra 1996 trakk Susan Sontag fram denne filmen som ett av veldig få lyspunkter i en døende filmkultur, sammen med Mike Leighs Naken og Gianni Amelios Lamerica.  

Fate forteller om en rekke mennesker av ulik nasjonalitet, med ulikt språk og ulike tradisjoner, som møtes i løpet av en natt. De er alle ensomme og søker etter en eller annen form for lykke. De er flyktninger i den vestlige sivilisasjonen, og de er desperate og sårbare. De har evnen til å ta imot kjærlighet, men kan like lett støte den fra seg. 

Fate har et langt mer rufsete preg enn den filmen Fred Kelemen er mest kjent for i Norge, den mer stilrene langfilmen Aftenlandet, som Fate har en del tematiske likheter med. Det er en film som hovedsakelig foregår innendørs, for eksempel i en bar der menneskelige bevegelser fortoner seg som en dødsdans.