Enter the Void

Gaspar Noé er mannen som kompromissløst og uregjerlig klarer å sparke bena unna så vel cinefile som lekfolk, ved å skape film som ingen visste ­kunne finnes. Fremgangsmåten er en lutter brutalitet der det utpreget kunstferdige og direkte infame eksisterer side om side. Alene mot alt og Irreversible er begge milepæler i nyere filmhistorie, der sofistikert historiefortelling og estetisk fingerspissfølelse ble brukt til å vise frem det vi frykter og avskyr mest.

Enter the Void var en videreføring av dette prosjektet, men ikke over­raskende på en svært overraskende måte. Det er en påfallende estetisert og meget vakker film som på en side er tematisk og narrativt tydelig. Samtidig som vi tas med på en abstrakt reise ut av verden som vi kjenner den – og inn i noe voldsomt, virilt og vanvittig. De sartere sjeler vil nok trekke et lettelsens sukk over at Enter the Void ikke er så fundamentalt smertefull å bevitne som forgjengerne. Mens de som husker Noés suverene håndlag med mediet bedre enn sadismen fra de foregående, kan glede seg over at denne på sin uhemmet flamboyante måte er enda mer intens. Tematikken sentrerer ikke overraskende rundt sex, dop og død, men der Noé holdt tømmene stramt i den kjølige og strin­gente Irreversible, fremstår Enter the Void som tidvis fullstendig hemnings­løs. Der vi som publikum bombarderes av en visuell megalomani, elegant toppet med et cum-shot rett i hvitøyet på et allerede hardt prøvet publikum.

Enter the Void er en fantastisk film fra en kunstner som har ryggmargs­reflekser nok til å skape koherens og sammenheng nok til at vi blir med om bord i hallusinasjonene hans. Før han slipper både ratt og bremser straks vi har spent sikkerhetsbeltet. Enjoy the ride!

Gaute Brochmann