Dom kallar oss mods

Kenta og Stoffe drikker gjerne kirsebærvin til frokost. Deretter henger de på togstasjonen, hvor de skjeller ut «Medel-Svensson» på vei til eller fra jobb, mens de bommer penger til en pose øl eller en klump hasj. De er to langhårede tenåringer som bor i en sliten leilighet i Stockholm. Begge kommer fra dårlige hjem, foreldrene er enten døde eller håpløst alkoholiserte. De tilbringer oppveksten i og utenfor institusjoner, og ser ikke ut til å ha de store framtidsutsiktene. «Jag skulle börja jobba för ett tag sedan,» sier den ene, «fast jag fick inte jobbet. Jag forsöv mig dom två första dagarna. Det var jävligt bra.»

Dom kallar oss mods var den første filmen i Stefan Jarls trilogi om Kenta og Stoffe. Jarl og co-regissør Jan Lindqvist skulle egentlig lage noen korte reportasjer om «dagens ungdom» for svensk tv, men det viste seg raskt at materialet var alt for rått for den svenske rikskringkasteren. Dermed bestemte de seg for å lage kinofilm i stedet, uvitende om at den ferdige filmen ikke ville slippe gjennom kinosensuren heller (filmen ble forbudt både i Sverige og Norge, noe som også skjedde med oppfølgeren Ett anständig liv i 1979). Langhåret ungdom som dyrker fri hasj, fri sex og et løssluppent liv utenfor systemet, var ikke noe datidens kinoformyndere ville at den ellers sunne svenske (og norske) ungdommen skulle eksponeres for.

Dette er et rørende, morsomt, intimt, forstyrrende og rått portrett, og samtidig et vitalt tidsbilde, som fremdeles står som en påle, 56 år seinere.