Den gode, den onde og den grusomme

Fra den lange åpningssekvensen, hvor vi introduseres for de tre hovedpersonene – den skitne banditten Tuco («Il brutto» – Wallach), den iskalde og ondskapsfulle Angeleyes («Il cattivo» – van Cleef) og den fåmælte Man with No Name («Il bueno» – Eastwood) – til den siste scenen, er Den gode, den onde og den grusomme et mesterstykke. Leones mest kjente film er en mytisk-romantisk bauta i western-filmens historie, og også en av de aller mest voldelige (filmen var totalforbudt i Norge i 15 år). Ennio Morricones tema fra filmen er sannsynligvis det mest kjente stykket filmmusikk som noen gang er skrevet – et par toner er nok til å hensette oss til en støvete ørken, stirrende inn i Clint Eastwoods stålgrå øyne.

Filmen handler i korte trekk om tre revolvermenn på jakt etter 200.000 dollar som er gravd ned på en kirkegård. Tuco vet hvilken kirkegård det er, No Name (eller «Blondie», som Tuco kaller ham) vet navnet på graven, så de er på sett og vis stuck med hverandre. Men det er ikke hva, det er hvordan – Leone har laget en film som er så ekstremt filmatisk gjennomført at den tåler utallige gjensyn.