Damene fra Boulogneskogen

Damene fra Boulogne-skogen er ingen typisk Bresson-film. Her er lite av den strengt asketiske og beherskede tilnærmingen Bresson rendyrket i sine senere filmer, og filmen er mer følelsesmessig umiddelbar og involverende enn noe Bresson gjorde siden. Damene… er full av følelser; av begjær, både av den innestengte og den ukontrollerte sorten, og av bitterhet og sorg over den umulige kjærligheten. For en gangs skyld bader Bresson i stemninger, og stiliserer på en elegant og forførende måte. Filmen er vakkert fotografert i et disig, nattbelyst svart-hvitt, og innhyllet i en nostalgisk, fatalistisk atmosfære.

Damene fra Boulogne-skogen er basert på Diderots Jacques le fataliste, og forteller en historie om sjalusi og hevn, lagt til 40-tallets Paris. Hélène (en fantastisk Maria Casarès) og Jean, et vakkert og vellykket par som ferdes i de øvre sosiale kretser, har vært sammen i to år når Hélène forteller ham at følelsene hennes ikke lenger er like sterke som de har vært. Lykkelig over at hun føler det samme som ham, gjør Jean slutt på forholdet og tilbyr henne i stedet sitt fortrolige vennskap. Dette var åpenbart ikke reaksjonen Hélène hadde håpet på, men hun holder masken og aksepterer tilbudet. Og hun planlegger hevn. Hun oppsøker en gammel bekjent, Agnès, en håpefull ballettdanserinne som har måttet ty til prostitusjon i nattklubber for å forsørge seg og sin mor. Hélène entrer scenen som en reddende engel og lover å løfte dem ut av miséren, under den fulle visshet om at Jean vil falle pladask for Agnès.

“Må man bære byrden av sine synder for alltid?” spør Agnès, som verker etter å fortelle Jean om sin fortid. Og nettopp dette, forholdet mellom skjebnens tyngde og den frie viljen, er et tema som følger Bresson gjennom hele hans karriere. I Damene… stiller han spørsmål om kjærlighetens vilkår i en verden av forstillelse, fordommer og bedrag, men han er klarsynt i troen på kjærlighetens forsonende kraft.

Damene fra Boulogne-skogen er et av de vakreste øyeblikkene i den europeiske filmens historie, og den har fått mange svorne tilhengere. Michaelangelo Antonioni nevner den som en av sine favoritter, det samme gjør Jean-Luc Godard.