Climax

På midten av 90-tallet samles 20 dansere til en trenings-camp på en nedlagt kostskole midt ute i skogen. Etter endt trening møtes de rundt en stor bolle sangria. Snart tar stemningen en uventet vending, og etter hvert som natten skrider frem tar vanviddet til – sangriaen inneholder en hemmelig ingrediens. Noen befinner seg straks i paradis, andre i helvete.

Climax, som er basert på virkelige hendelser, kan best beskrives som en kompromissløs og visuell skildring av et Sodoma og Gomorra. Regissør Gaspar Noé er beryktet for sin innovative og grenseoverskridende stil. Filmen mottok hovedprisen i den prestisjetunge sideseksjonen The Directors’ Fortnight under filmfestivalen i Cannes, og har siden høstet en rekke andre priser, samt begeistret internasjonale filmkritikere.

Filmen begynner med et bilde tatt ovenfra; vi ser en svartkledd, blodig kvinne som kaver seg gjennom snøen, før hun faller til bakken. Deretter får vi se en gammel tv, og en serie med opptak fra auditionen til de danserne som vi snart skal stifte nærmere bekjentskap med. På siden av skjermen ligger en stabel med bøker, og en stabel med vhs-kassetter, med filmer som vi må anta er både Gaspar Noés favoritter og filmer som på ulike måter har inspirert Climax (vi nevner like godt alle, både fordi det er relevant i forhold til Gaspar Noé og fordi vi er Cinemateket): Dario Argentos Suspiria, Pasolinis Salò eller Sodomas 120 dager, Lucio Fulcis Zombie, Fassbinders Querelle og Frihetens knyttneve, Kenneth Angers Inauguration of the Pleasure Dome, Bunuel og Dalis Un chien andalou, Jean Eustaches La mamain et la putain, Zulawskis Possession, Kobayasjis Hara-kiri, Lynchs Eraserhead, Gerald Kargls Scizophrenia og Jan Kounens Vibroboy.