Bullitt

På Cinemateket mottar vi ofte ønsker fra publikum om filmer de gjerne skulle ha sett på det store lerretet. Et av disse ønskene var nesten en filmomtale i seg selv og omhandlet den legendariske og svært ofte kopierte bilfilmen Bullitt fra 1968. Med avsenderens velsignelse gjengir vi her hans mail i sin helhet:

Bare åpningscenen gjør det verdt å sette opp denne filmen. Lalo Schifrins utrolig kule soundtrack bygger opp stemningen allerede der, og det fortsetter i opptakten til biljaktscenen. Samtidig, eller kanskje derfor, er effekten så stor når musikken stopper idet stuntmann og skuespiller Bill Hickman vrenger avgårde sin Dodge Charger for å riste av seg Steve McQueen, som nettopp har lurt dem og dukket opp i bakspeilet med den grønne Mustangen sin. Det er den eneste gangen i min filmhistorie at jeg har grepet tak i sofaen i ren forventing fordi noen på skjermen spenner sikkerhetsbeltet sitt.

Filmen har god tid, samtidig som den ikke somler.

Det ser ut som om Bill Hickman faktisk kjører bil, kanskje nettopp fordi han gjør det, men også fordi selv kinogjengere som var ute etter action og filmstjerner hadde tid til å lese subtile ansiktsuttrykk på sekstitallet? Jeg vet ikke, men det kastes blikk i speilet, eller mot lyden av passasjeren som lader hagla. Små bekymrede drag i ansiktet, eller trekk på skuldra som svar på kritiske antydninger om hvordan broderen kan ha unnslippet.

Krimhistorien er også rimelig solid synes jeg, og plottwisten fungerer. Klasseskuespillere spiller tøffe rolige menn, med subtile ansiktsuttrykk og mimikk. Steve McQueen gjør for turtleneck det Michael Madsen gjør for sugerør i Reservoir Dogs. Det ser plutselig forbanna tøft ut.

Jeg håper denne unnslipper nyinnspilling i all evighet, men skulle gjerne sett den på kino.

Med vennlig hilsen

Pål Andreas Mattingsdal Thorjussen