Blow Out

Brian De Palma er en av mange regissører som ble utdannet ved en av de nyetablerte filmskolene som dukket opp på 70-tallet i USA. Med seg i bagasjen ut i den store verden hadde regissørene kunnskap om tidligere filmer og en dyptgående kjennskap til hva filmmediet var i stand til å formidle. Dette skulle i stor grad gjenspeiles i deres produksjoner.

Inspirasjon

De Palma har selv beskrevet sin tilnærming til film som vitenskap og sammenlignet det å lage film med å bygge maskiner. I så måte er det lett å se hvor De Palma har funnet byggesteinene til Blow Out. Linjene kan lett trekkes til Michelangelo Antonionis Blow Up (1966), men Alfred Hitchcock er også en av De Palmas læremestere.

En annen inspirasjon for De Palma var den såkalte Zapruder-filmen, en amatørfilm som viser drapet på John F. Kennedy i 1963, filmet på 8mm-film av Abraham Zapruder. I tillegg til Kennedy-drapet alluderer Blow Out til Watergate-skandalen, og hører hjemme i det samme konspiratoriske og paranoide amerikanske 70-tallsselskapet (selv om den er fra ‘81) som The Conversation (Francis Ford Coppola 1974), Three Days of the Condor (Sydney Pollack 1975) og All the President’s Men (Alan J. Pakula 1976).

I Blow Out møter vi lydeffektmannen Jack Terry, i John Travoltas skikkelse. En kveld er han ute alene for å spille inn lyd til en billig skrekkfilm kalt «Co-ed Frenzy». Plutselig blir han vitne til at en bil kjører av veien og ut i en elv, og makter i siste liten å redde den kvinnelige passasjeren, Sally. I ettertid viser det seg at sjåføren som druknet var den ambisiøse guvernøren George McRyan, og Jack blir på det sterkeste rådet av McRyans medhjelpere til å glemme Sally og hele hendelsen. Til tross for dette blir Jack likevel involvert i saken. Han har tatt opp ulykken på lydbånd, og fatter mistanke om at det slett ikke var snakk om noen ulykke. I enkelte kretser blir slike antakelser ikke tatt varmt imot.

Metafilm

Et av grepene som gjør Blow Out til en av De Palmas beste filmer, er meta-aspektet. Han introduserer et filmen-i-filmen-tema, og plasserer en karakter som nærmest er identisk med seg selv i sentrum av historien. Filmen Jack Terry jobber med kan også sies å være en parodi på De Palmas egne produksjoner.

De Palma kommenterer sine tidligere filmers voldelige uttrykk, idet den klassiske bitter-ironiske sluttscenen smelter filmvold og virkelighet sammen. Blow Out viser De Palma som en mer reflektert regissør enn tidligere, og man kan si at han her nærmest gjør opp status og oppsummerer sin produksjon frem til 1981. I samme slengen er det verdt å nevne at John Travoltas innsats er med på å heve filmens kvalitetsnivå ytterligere. Blow Out var lenge et glemt kapittel, men fikk en renessanse ved at Travolta gikk fra å være håpløst uhipp til å bli ultrapopulær igjen, takket være Quentin Tarantino og Pulp Fiction.

(Omtale: Sveinung Wålengen)