Amarcord

Sammen med La strada, La dolce vita og 8 1/2, er Amarcord en av Fellinis fire Oscar-vinnende filmer, og sannsynligvis den mest sette og best likte av dem alle, i det den utmerker seg med sin muntre og varme tilbakeskuende nostalgi.

Filmen utspiller seg på 30-tallet i en liten by ved Adriaterhavet, ikke ulik Fellinis barndomsby Rimini. «Amarcord» betyr «jeg minnes» på Romagna-dialekt, og filmen preges, som så mange andre av Fellinis filmer, av selvbiografiske innslag. Selv er han tilstede i filmen som den unge ubekymrete tenåringen som, i likhet med alle sine venner, bruker store deler av dagen til å fantasere om kvinner med store bryster og rumper.

Amarcord er satt sammen av episoder, skisser og erindringsfragmenter, løst vevd sammen av de forskjellige årstidene. Vi møter en rekke frodige, fargerike og enkle personer som det er lett å få sympati for. Her finner vi en blind mann med munnspill, den smårare piken som alle gjør sine første erotiske erfaringer med, den originale advokaten som forteller byens historie mens han triller sykkelen sin gjennom gatene, den gale onkelen som klatrer opp i et tre og nekter å komme ned igjen før noen har skaffet ham en kvinne. Og vi møter den lokale skjønnheten Gradisca, hvis navn er en utvetydig invitasjon: «Vær så god og forsyn Dem!» Det eneste Gradisca selv lengter etter her i verden er ømhet og Gary Cooper.

På tross av en spinkel fortellerstruktur og en løs komposisjon, er Amarcord langt mer helstøpt enn mye annet vi har sett fra Fellinis hånd. Livet var for Fellini alltid et sirkus, men den pompøse rammen er her redusert og mindre distraherende. Det har gjort filmen til en av Fellinis mest fornøyelige og severdige.