Alle årets dager

Da regissør Alain Corneau var i Oslo for å presentere Alle årets dager i 1992, beskrev han den som et under. Ikke bare hadde franskmennene gått mann av huse for å se filmen – de hadde kjøpt soundtracket også. Og Corneau kunne stolt meddele at platen, som inneholder barokkmusikk, lå på første plass på de franske hitlister, tett fulgt av Michael Jackson. Senere, samme år, ble filmen tildelt sju Cesarpriser, deriblant prisen for beste film.

Også i Norge ble den en gedigen sukses og gjorde at kinopublikummet på Gimle fikk et plutselig og intens forhold til gambe. Og gambe, (eller viola de gamba, som den også kalles) er et stikkord for denne filmen. Dette strenginstrumentet, som nærmest er en stor fiolin, eller en liten cello, spiller ved siden av herrene Depardieu den eldre og den yngre, en av filmens bærende roller.

Vi er i Frankrike på sekstenhundretallet. Den unge Marin Marais (Depardieu d.y.) oppsøker cellisten og komponisten Sainte Colombe (Marielle) for å få undervisning i gambespill. Sainte Colombe er nådeløs i sin dyrken av den rene kunst, og avfeier de fleste av sine kollegaer som fuskere og tarvelige entertainere. Marais er et naturtalent, men siden han ikke deler Sainte Colombes kunstneriske ambisjoner har han problemer med å leve opp til læremesterens krav. Det at Sainte Colombe har en vakker datter som sitter og distraherer ham under spilletimene gjør ikke saken lettere. Det bygger seg opp til en voldsom konfrontasjon mellom Sainte Colombe og Marais, hvorpå Marais forlater huset for aldri å komme tilbake.

Filmen stiller spørsmål om kunstens vesen som er interessante nok (Hva er kunst? Hva skiller den ypperste kunst fra det middelmådige? Og er det mulig for en seriøs kunstner å nøye seg med det middelmådige?), men det gjør ikke filmen til et kunstverk i seg. Og om man skulle anvende Sainte Colombes strenge kunstkriterier på denne filmen, ville den nok falle sørgelig igjennom. Man kan best beskrive den som en type «kulturfilm» (på linje med Cyrano de Bergerac og Rytteren på taket) som franskmennene er så flinke til å lage. Den inneholder en rekke skjønne mennesker som beveger seg i skjønne, velstemte miljøer, hvor de fører skjønne semi-poetiske dialoger med hverandre. Skreller man av alt dette, sitter man igjen med hederlige skuespillerprestasjoner av far og sønn Depardieu, og sannsynligvis en av de fineste filmatiske studier som noensinne er laget om en gambe.