Velkommen Mr. Ashby

Seks filmer signert den ukonvensjonelle amerikanske filmskaperen, som etterlot seg perler som Harold and Maude, The Last Detail og Velkommen Mr. Chance.

Hal Ashby.

Hal Ashby blir ofte satt i samme bås som den nye, radikale gjengen bråkmakere som på slutten av 60-tallet gjorde sitt for å sprenge det konservative Hollywood fra innsiden. Men der rabulister som Martin Scorsese, Francis Ford Coppola, Peter Bogdanovich og Brian De Palma kom fra storbyen, med middelklassebakgrunn og film- og kunstskoleutdanning, var Ashby annerledes. Han hadde en dysfunksjonell oppvekst på en melkegård i Utah, var gift og skilt før han fylte 19 (med den første av fem koner) og selv om filmstudioene i Hollywood forsøkte å pynte på utdanningen hans med en universitetsgrad, fullførte han i virkeligheten ikke engang high-school.

Fra klipper til regissør

Etter ti år som klippeassistent fikk bohemen Ashby sjansen som klipper på The Loved One (1965, Tony Richardson) og fikk raskt et navn som en av bransjens beste klippere – noe som ble bekreftet da han fikk Oscar for sin innsats på In the Heat of the Night (Norman Jewison, 1968). Men Ashby hadde regissørambisjoner og med Jewisons assistanse debuterte han med The Landlord i 1970. Men både den, Harold and Maude (1971) og The Last Detail (1973) slet med lave besøkstall.

For de to første var det mest på grunn av de uortodokse historiene – hvem ville vel på tidlig 70-tall se en dødsfiksert ungdom bli romantisk involvert med en dame som kunne vært hans bestemor, eller en hvit overklassegutt finne kjærligheten med en farget gift kvinne? For The Last Details del var det Columbia som holdt filmen tilbake på grunn av uenighet om språkbruken i filmen (sånn snakker marinegaster, sa Ashby og nektet å forandre et eneste ord). Først når den fikk tre Oscar-nominasjoner, en av disse var til Jack Nicholson for beste mannlige hovedrolle, fikk de fart på lanseringen – men da var det for sent.

Ashbys metode

Allerede i disse tidlige filmene er vi ved kjernen av hva som kjennetegner Ashbys metode. Hans tilsynelatende avslappede stil, som lot skuespillerne få rom til å ta sine egne valg, til å improvisere og forme rollen, var nok langt mer utspekulert enn man forstod. Forsiktige anbefalinger og instruksjoner var nok, skuespillerne opplevde frihet og ytte sitt beste, tabber gjorde ingenting, filmen ble uansett formet av mesteren i klipperommet. Åpningen av Coming Home er et godt eksempel, Jon Voight ble instruert til å delta i diskusjonen mellom virkelige Vietnam-veteraner «når han følte det naturlig», noe han naturligvis aldri gjorde – disse som hadde følt realitetene på kroppen hadde en tyngde han ikke kunne måle seg med, han kunne bare bli en observatør som sugde til seg argumenter og væremåter. Det fikk han bruk for da Ashby senere hev ham ut på dypt vann og lot ham improvisere frem en tale for universitetsstudenter, en tale mange mener var den direkte årsaken til oscaren han fikk. Voight snakker i dokumentaren A Man Out of Time om Ashbys evner, om hvordan han i klipperommet regelrett tryllet: «When he cut the scene he would always show you something you didn’t see in your own performance when you were on the set.»

Hvorfor Ashbys karakterer føles så ekte beskrives på en ypperlig måte av Molly Haskell i artikkelen «This land is made for passing through» i The Village Voice 13. desember 1976:

He appears to be neither rebel nor conformist, neither insider or outsider (perhaps a bit of both), a vantage point that may explain his evenhandedness towards his characters, why he can portray nonconformists without the self-congratulatory air of the professional rebel, and why his establishment figures have a wit and pathos and refreshing lack of caricature.

Dette gjelder for de fleste av hans filmer, kanskje med unntak av Harold and Maude, hvor alt av øvrighetsfigurer – enten de nå er mødre, prester, psykologer eller militære, får lov til å bli kun symboler på samfunnets konformitetspress.

Bruken av musikk

Det er naturligvis umulig å snakke om Ashbys filmer uten å nevne musikken. Her har vi en mann som var hippie før begrepet eksisterte, som gjorde filmer om Woody Guthrie, The Rolling Stones og Neil Young, og hans teft for å bruke de riktige sangene på de riktige stedene var helt unik. Bare tenk på åpningsscenen i Coming Home med «Out of Time» med The Rolling Stones, bruken av Cat Stevens i Harold and Maude, eller den imponerende rekken sanger i Shampoo, hvor både The Beatles, Jefferson Airplane, Jimmi Hendrix og Buffalo Springfield er med. Ofte lar han musikken formidle hva han ønsker å si, gjerne tekstmessig også. Ikke minst virker det som han har en klar idé for musikken allerede før innspillingen, Bruce Dern fikk streng beskjed om å mumle ordene til «Once I Was (a soldier)» av Tim Buckley da de gjorde siste scene i Coming Home og det er sangen som ble brukt i filmen.

Rekken av perler fra Ashby varte gjennom hele 70-tallet, med Velkommen Mr. Chance (1979) som en majestetisk avslutning, men som for så mange av sine samtidige kolleger ble overgangen til 80-tallet brutal. Hans eget forbruk av rusmidler gjorde ikke saken bedre. Der 70-tallets produsenter holdt avstand og lot Ashby jobbe i fred så lenge han produserte publikumssuksesser, var holdningen en helt annen på 80-tallet. Det endte til slutt med at Ashby ble sparket fra filmen 8 Million Ways to Die (1986) rett etter at innspillingen var ferdig og han var overhodet ikke involvert i klippen. Dette skulle også bli hans siste film, i 1988 døde han, kun 59 år gammel.