Ukrainas store filmpioner

Ukrainske Aleksandr Petrovitsj Dovsjenko var en av Sovjetunionens største filmskapere, og en av de mest originale og visjonære filmkunstnerne i filmens tidlige historie. Med trilogien Den forheksete skog, Arsenal og Jord skapte han briljant og lysende visuell filmkunst med en poetisk og politisk slagkraft som savner sidestykke i filmhistorien.

Aleksandr Petrovitsj Dovsjenko.

Dovsjenko ble født 10. september 1894 i Ukraina, som syvende av fjorten barn i en fattig kosakkfamilie. Bestefaren, som kunne lese litt, lærte den unge Aleksandr å ha respekt for kunnskap, et råd han fulgte hele livet. Han gikk både på lærerskole og handelsskole, og som 19-åring fikk han jobb som lærer. På grunn av sitt svake hjerte deltok ikke Dovsjenko i første verdenskrig, men var like fullt en aktiv deltaker i de rødes frigjøring av Kiev – noe han senere skildret i den intense antikrigsfilmen Arsenal. Dovsjenko hadde flere typer arbeid i inn- og utland, blant annet i utenrikstjenesten, som poet og vitsetegner, før han flyttet til den ukrainske havnebyen Odessa – da bitt av filmbasillen.

De fire store

Tidlig i Sovjetunionen bruste og kokte det av nye krefter som ville noe. Mennesker kan protestere, men protester i seg selv får sjelden den kraften som trengs for å forandre noe. Det må mer til; kunnskap og mobilisering. På kulturfeltet så man en sterk vilje til å skildre menneskelige behov og følelser, det være seg kjærlighet, sinne, maktesløshet eller lærdom. Dovsjenko var intet unntak og ble en av de fire store sovjetiske filmregissørene fra pionértiden, som var med på å skape den sovjetiske filmen. De tre andre var latviske Sergej Eisenstein, russiske Vsevolod Pudovkin og polske Dziga Vertov. Alle fire er i dag, hver for seg, legender i verdens filmhistorie.

Trilogien

Etter bare noen få år som filmarbeider slo Dovsjenko gjennom med Zvenigora (Den forheksede skog), den første filmen i det som ble kalt den ukrainske trilogien, og det han selv regnet som sin første egentlige film. Trilogien besto videre av filmene Arsenal (1929) og Zemlja (Jord, 1930) – på sistnevnte forlangte sensuren at Dovsjenko klippet bort flere scener, som blant annet involverte nakenhet og en berømt scene hvor bøndene urinerer i radiatorene på traktorene sine. Mange regner uansett Zemlja som Dovsjenkos mesterverk, og et av høydepunktene i stumfilmens historie. «Dette er levende film, så forfriskende og vital som regnskyllet i filmens eget klimaks,» skrev The Guardian i en kåring av de ti beste stumfilmene, sammen med filmer som Metropolis, Jeanne d’Arc, Dr. Caligaris kabinett, Sunrise og Generalen. Trilogien føles fremdeles vital og uforutsigbar, tre filmer fulle av hektisk energi, uventede grep og plutselige tablåer som kan ta pusten fra deg.

Kvinne i solsikkeåker.

Visuell styrke

Når regissører som Hitchcock og Chabrol påstår at god film verken behøver lyd eller farger for å være vellykket, så er Dovsjenko et meget tydelig eksempel på akkurat det. Mye av dette skyldes fotograferingen og klippingen. Sjelden har man sett mennesker og landskap fremstilt flottere på film enn i Dovsjenkos filmer; fulle av styrke, stolthet, varme og poesi. Bildene hans dveler vakkert og analyserende og er intelligent klippet sammen etter Lev Kulesjovs teori, samtidig som det er klipperytmen som driver filmen fremover, i et tempo som om det hadde vært en moderne actionfilm.

Julia Solntseva

I 1928 giftet Dovsjenko seg med Julia Solntseva (1901-1989). Hun var regiassistent på flere av Dovsjenkos filmer og en kjent skuespiller (hun hadde blant annet hovedrollen i science fiction-filmen Aelita (1924)). Senere ble hun selv en meget anerkjent filmskaper, med filmene hvor hun delte regissørjobben med Dovsjenko (Schors og Slaget om Ukraina), og aller mest for Story of the Flaming Years, som hun vant regiprisen for i Cannes i 1961.

Motstand

Dovsjenko klarte i sin tid som regissør å skildre både den sovjetiske pionértiden og senere sovjets kamp mot nazismen. Til tross for dette og hans mange suksesser med prestisjetunge sovjetiske priser, ble Dovsjenko av mange kalt kontrarevolusjonær på grunn av sin sterke estetiske og symbolske sans. Han fikk etter hvert vansker med å gjennomføre sine filmer og møtte byråkratisk motstand med nye prosjekter.

Litt etter litt gikk Dovsjenko lei av vanskelighetene. Under andre verdenskrig arbeidet han også som krigskorrespondent og i tillegg ble han forfatter. Men han klarte også å skape to flotte filmer om Sovjetunionens kamp mot nazistene, begge sammen med kona Solntseva. Det var filmene Osvobozhdeniye (Liberation, 1940) og dokumentarfilmen Slaget om Ukraina (1944).

Dovsjenkos arv

Selv om Dovsjenko ikke fortsatte å skape flere filmer var han fortsatt interessert i film og ble lærer ved det prestisjetunge og statelige Gerasimov institutt for kinematografi (VGIK) i Moskva, der blant andre Sergej Bondartsjuk, Aleksandr Sokurov og Andrej Tarkovskij ble utdannet, og hvor Sergej Parajanov og Larisa Sjepitko var blant hans studenter. Dovsjenkos betydning for senere visuelle filmkunstnere som Tarkovskij og Sokurov skal ikke undervurderes.

Dovsjenko døde 25. november 1956 i Moskva av slag, under arbeidet med det som skulle bli hans aller siste film, Poema o more (Sangen om havet). Julija Solntseva overtok prosjektet, regisserte og ferdigstilte filmen i 1958. Solntseva filmet senere flere av Dovsjenkos etterlatte manuskripter.