Øde landskap og havarerte menneskeskjebner

Den tyske regissøren Fred Kelemen har markert seg som en av de mest stilsikre og kompromissløse filmskaperne i Europa.

En mann står i en øde gate, et neonskilt lyser over hodet hans.

Aftenlandet.

Fred Kelemen beveger seg gjennom dunkle landskaper, fremstilt med en utstrakt bruk av lange tagninger. Kelemen finner sine historier i virkeligheten, men han farger dem med en svært stilistisk pensel. Hans figurer lider i en vestlig sivilisasjon der jaget etter drømmer og lykke former sosiale tapere, og gjennom sin filmatiske stil kan uttrykket bli både ekstremt og insisterende, fordi den som ser skal kjenne lidelsen så vel som lidenskapen.

Fred, who I’ve known since 1990, is very consistent and determined, always focused on one thing: trying to understand, touch and make us feel human vulnerability and pain in some way. These films are sensitive and fragile. We will see the stories of fragile, sensitive people, and Fred is able to make us love his characters. I think that’s enough. In fact, it’s probably the most. Béla Tarr

Uavhengig 

Fred Kelemen er en uavhengig kunstner som står bak så vel regi som manus og foto på sine filmer. Hans avhengighet knytter seg til den produsent som vil være med på å bringe fram hans visjoner. Det forholdet holdt på å gå riktig galt i forhold til Kelemens film Frost, hvor det oppstod en krangel mellom produsenten og den tyske tv-stasjonen som var inne på finansieringssiden. Kelemen kjempet i to år for å få frigitt negativene. Denne filmen, som er kompromissløs i både uttrykk og omfang, skildrer en mor og sønn på vandring i ugjestmilde omgivelser, om to mennesker som inderlig søker et hjem, et tilholdssted, men utnyttes og utbyttes på sin vandring. Frost er selvfølgelig en film som ikke er laget for bred kommersiell konsumpsjon, men det er en helt unik film som skal vises i sin helhet i et lukket og mørkt rom. En kinosal.

Frost mer enn antyder at «det nye Europa», der øst og vest samles, kan ha sine ubehagelige konsekvenser. Kelemen skildrer virkeligheten, men betrakter den samtidig med et mytisk og poetisk blikk. Frost er som en billedlig følelsesstemt gjendiktning av T.S Elliots «The Wasteland» der det grenseløse landskapet skaper problemer for mennesker og deres kulturelle og eksistensielle identitet.

Eksistensiell identitet

Kelemen debuterte etter studier ved det tyske film- og TV-akademiet i Berlin, med spillefilmen Fate som ble skutt på video og blåst opp til 16 mm, en fortelling som følger en gruppe mennesker av ulik etnisk bakgrunn som flyktninger i den vestlige sivilisasjonen. De er ensomme, desperate og sårbare.

Kelemens gjennombruddsfilm Aftenlandet fra 1999 forfølger noen av de samme temaene, men fokuserer spesielt på kjærlighetens kår når den nye sivilisasjonen skaper dype avgrunner mellom mennesker.

Hypnotisk

Fred Kelemens filmstil er hovedsakelig basert på de lange tagningene, og kontrastene mellom de store totalbildene og de detaljerte nærbildene. Filmene skaper en ubehagelig, nesten hypnotisk, stemning der et publikum kan kjenne på seg selv og sine erfaringer med bildets makt underveis.

I Aftenlandet oppstår det en dualitet mellom de nære bildene og totalbildene som skildres med en langsom kamerabevegelse. Det store bildet bygger opp en stemning, mens nærbildene (filmet med video) bryter inn i bevegelsen og nesten sjokkartet fokuserer på detaljer i det store sceneriet som gradvis åpenbarer seg.

Effekten blir som å observere virkeligheten fra to forskjellige perspektiver, med to ulike par øyne. Det er film uten myke overganger, film som vekker, film som skaper erkjennelser og refleksjoner hos den som ser. Det er film som utfordrer det tradisjonelle filmspråket og den vante filmopplevelsen hos et publikum.

Fred Kelemen’s films truly inhabit a far edge of cinema to which very few others have gone. They will remain standards which have to be aspired to Devin Horan

Erkjennelse og refleksjon

Fred Kelemen sier han er sterkt påvirket av musikk og billedkunst i tillegg til film. Musikken har influert Kelemens forhold til bevegelse, flyt og struktur, og inspirasjonen fra billedkunst kan spores i de maleriske bildene der skuespilleres mimikk og gester reduseres til et minimum. Kelemen bruker mye tid på å finne sitt opptakssted, strukturere billedrammen og finne den eksakte bevegelsen. En scene kan han bruke flere dager på å forberede og spille inn. Han fotograferer også sine egne filmer.

Men inspirasjon fra filmen og filmhistorien kan også gjenkjennes i Kelemens verk, ikke minst filmene fra den tyske ekspresjonismen på 20-tallet, samt filmer laget av modernister som Andrej Tarkovskij, Aleksandr Sokurov, Michelangelo Antonioni og Theo Angelopoulos. Fred Kelemens filmer har også flere tematiske likhetstrekk med de nevnte filmskapere.

Kalle Løchen

The marginalization of Fred Kelemen’s films shows the decay of the German film, as Susan Sontag had already predicted for cinema in general when she first saw his debut film. German film without Fred Kelemen will not be. Andy Räder
Nærbilde av ung person.

Fate.

Et barn ved en landevei.

Frost.

En mann holder en svane.

Aftenlandet.

Mann som står oppe ved en vei.

Fallen.

Mennesker i skygge.

Sarajevo Songs of Woe.

En person går i en åker.

The Turin Horse.

Filmene som vises