Norges primadonna

Hun satte spor etter seg i norsk scenekunst og film, og var også en internasjonal stjerne. Vi hyller Lillebil Ibsen!

Lillebil Ibsen.

Lillebil Ibsen (egentlig Sofie Parelius Monrad Krohn) var en av norsk teaters store primadonnaer. I det store og hele er hun kanskje mest husket for komedier, men hun rakk også å spille nesten alle de store kvinnerollene i Ibsens dramatikk, og var en sensasjon som den første norske Martha i Hvem er redd for Virginia Woolf? Men hun begynte ikke som vanlig skuespiller.

Hun var datter av den legendariske Gyda Christensen (1875-1964), som var både skuespiller, sanger, danser, instruktør og koreograf, og hun ble alt som barn grundig opptrent i ballett og pantomime. Bare tolv år gammel debuterte hun som danser på Nationaltheatret. Etter ballettstudier i København ble hun hentet til Berlin og ble der prima ballerina hos Max Reinhardt. Hun var beundret over hele den vestlige verden som ballettdanser og pantomimekunstner. Suksessen førte også til filmroller, og selv om filmmediet sjelden fikk vist bredden i hennes begavelse, var oppgavene hun fikk på film like fullt et symptom på hvor populær og anerkjent hun var, allerede før hun fylte 20 år.

Stumfilmstjerne

I sin selvbiografi nevner hun med blandede følelser sin filmdebut i 1918, i den tyske stumfilmen Europa postlagernd (den norske tittelen var Europa Poste Restante.) «Jeg spilte en klokkerdatter hvis elskede anklages for mord. […] Jeg syntes det var morsomt å filme og gledet meg til å se filmen. Det ble en grufull opplevelse. Så jeg virkelig sånn ut – så klossete og stygg? Alle mine illusjoner om meg selv falt i grus, og jeg er egentlig aldri helt kommet over sjokket.» Men erfaringen skremte henne likevel ikke fra å ta imot nye filmoppgaver. Året etter fikk hun en rolle mot Lars Hanson i Mauritz Stillers Sången om den eldröda blomman, en film som nok ga henne mer oppmerksomhet i Skandinavia enn den første. Midt oppi karriereprogresjonen, hun gikk på dette tidspunkt over til talescenen og slo igjennom som Kameliadamen, giftet hun seg med Tancred Ibsen og fikk sønnen Tancred Ibsen jr. i 1921. Like fullt ble det nye store filmroller: I det tyske todelte verket Christian Wahnschaffe, (1920/21) hadde hun i filmens første del en sentral rolle som danserinnen Eva, og fikk dermed for første gang eksponert seg som danser på lerretet. Og i 1922 fremstod hun endelig i norsk film, som smedens kone Eva i Hamsun-filmatiseringen Pan (1922), en nydelig prestasjon i en generelt imponerende tidlig norsk stumfilm.

Innland og utland

Ellers gjestet Lillebil Ibsen scener i både Norge og utlandet opp gjennom 1920-årene; hun spilte blant annet Fruen fra havet i London i 1925. Fra 1928 var hun fast ansatt ved Det Nye Teater, og ble dette teaterets naturlige førstedame i nesten 30 år. Film ble det derimot mindre av i disse årene. I 1931 fikk hun hovedrollen i en svensk tidlig lydfilm, Lika inför lagen (på norsk Likhet for loven), innspilt i Paris i samarbeid med Paramount. Filmen var en av mange versjoneringer av en amerikansk film, Manslaughter, fra 1930 med Claudette Colbert, og handlet om en forkjælt overklassepike som må sone fengselsstraff for en trafikkovertredelse med døden til følge. Filmen ble fort glemt, men Lillebil Ibsen hadde tatt steget inn i lydfilmen. To år etter spilte hun for første og eneste gang i en av sin manns filmer, revykomedien Op med hodet! (1933). Her var hun en ung ballettdanser ved et revyteater, og denne ufortjent glemte filmen viser henne i full vigør som grasiøs danser og kabaretartist. Hun synger også Kristian Hauger-melodier med innsmigrende snert.

1940-tallet hadde bare en eneste filmoppgave til henne: som personinstruktør på ektemannens film Et spøkelse forelsker seg (1946). I disse årene tok teateret all hennes tid. Først i 1955 ser vi henne igjen på lerretet, som sosietetsvertinne i den pussige Oscar Wilde-filmatiseringen Arthurs forbrytelse, en helt atypisk produksjon i norsk filmhistorie, uansett epoke. Men hennes filmrolle med garantert størst «star power» kom i 1958, i Arne Mattssons svenske thriller Mannekeng i rødt (1958), der hun spiller en tøff eldre forretningskvinne som føler seg truet på livet, og bestemmer seg for å løse mysteriet uten politiets bistand. På dette tidspunkt i karrieren var Lillebil Ibsen gått over til Nationaltheatret og stod for alvor klar for de modne karakterrollene. Mannekeng i rødt ble et startskudd på den siste fascinerende fasen av karrieren.

Lang karriere

En siste gang skulle hun komme til å spille i en norsk film; i Arnljot Bergs Hennes meget kongelige høyhet (1968) spilte hun prinsessens (Christina Schollins) lakoniske tante, en tørrvittig og livsklok kamérolle. Så sent som i 1979 hadde Lillebil Ibsen sitt siste filmengasjement. Det var igjen Arne Mattsson som engasjerte henne, nå til en mindre rolle i en produksjon med tittelen Sometime, somewhere. Denne filmen nådde imidlertid aldri fram til publikum, og vi vet ikke om den i det hele tatt ble ferdigstilt.

Lillebil Ibsen feiret sitt 70-årsjubileum som scenekunstner med en nyoppsetning av Kjære løgnhals (mot Per Aabel) på Nationaltheatret i 1981. Jubiléet henviste til at hun i 1911 hadde gjort sin første opptreden på samme scene, som Prinsessen på erten. Da Filmens hus åpnet i 1996, ble de to salene oppkalt etter ekteparet Ibsen. Den største salen fikk navnet Tancred, den lille heter Lillebil.