Marlon Brando

Han var en av Hollywoods mest kjente skuespillere, og foraktet berømmelsens pris. Hvem var egentlig Marlon Brando?

Bilde av Marlon Brando fra dokumentarfilmen Listen to Me Marlon.
«Å være skuespiller har overhodet ingenting å gjøre med noe som er viktig. Du har ikke den fjerneste idé om hva du gjør. Du spaserer inn og gjør en scene basert på noe du fant på i badekaret.»

Han hadde ikke spesielt høye tanker om seg selv og sitt yrke, Marlon Brando. Likevel er han en av filmhistoriens desidert mest innflytelsesrike skuespillere. Brandos spillestil var en personlig variant av såkalt «method acting», utviklet ved The Actors Studio i New York i årene etter krigen. Metoden gikk i korthet ut på å gjøre rolleleveringen langt mer personlig enn hva som tidligere hadde vært skikken; man skulle internalisere rollefigurene samtidig som skuespillerne ble oppfordret til å benytte seg av egne erfaringer og egen psykologi for å skape autentiske skikkelser. For Brandos del var stikkordene naturalisme og karisma, og karakterene i filmer som En sporvogn til begjær og Storbyhavnen har en særdeles potent ambivalens; bak et behersket og «cool’t» ytre bobler et emosjonelt temperament som når som helst kan briste gjennom.

Klassisk Brando

Som få andre klarte Brando også å sette sitt eget stempel på de rollene han bekledde. Han brakte mye av seg selv inn i rollene og gjorde dem til sine – Brando er Stanley Kowalski i En sporvogn til begjær, Terry Malloy i Storbyhavnen og Vito Corleone i Gudfaren.

Brandos nærvær på lerretet ble også skoledannende; det var han som introduserte den hvite t-skjorta og mc-jakka, og skapte hærskarer av unge mysende og lavmælte menn som prøvde å imitere hans versjon av den ikke-politiske rebellen. Skriket «Stella!!!» fra En sporvogn til begjær ble en klassiker, det samme skjedde med «I coulda been a contender» fra Storbyhavnen. Hans korpulente Vito Corleone med vatt i kjeften («I gave him an offer he couldn’t refuse») har nærmest definert filmversjonen av den amerikanske mafiabossen. Og hvem andre kunne gjort Kurtz i Apocalypse nå! («The horror…») uten at det ble latterlig?

En barnslig greie

Selv fnøs Brando av alt slikt snakk. Han avfeide en gang en potensiell biograf ved å si at han arbeid ville være «omtrent like nyttig for ettertiden som frossent apespy». Ved en annen anledning beskrev han skuespilleryrket slik:

«Det er et uttrykk for en nevrotisk impuls. Det er en boms’ liv. Du får betaling for å gjøre ingenting og det betyr ingenting. Det er en grunnleggende barnslig ting å drive med. Å slutte som skuespiller – dét er et tegn på modenhet.»

Denne blasertheten ble med årene den grunnleggende holdningen Brando oppviste overfor så vel yrket sitt som livet.

«Her er jeg, en skallet aldrende fiasko. Jeg føler det som et bedrag når jeg spiller. Jeg har prøvd alt – knulle, drikke, arbeide. Ingenting av det betyr noe for meg nå.»
En scene med Marlon Brando og Vivian Leigh fra En sporvogn til begjær (1951).

Marlon Brando og Vivian Leigh fra En sporvogn til begær (1951)

Bilde av Marlon Brando i filmen En sporvogn til begjær

Marlon Brando i En sporvogn til begjær (1951)

Bilde av Marlon Brando og Vivian Leigh som omfavner hverandre i filmen En sporvogn til begjær.

Marlon Brando og Vivian Leigh i En sporvogn til begjær (1951)

Bilde av Marlon Brando fra dokumentarfilmen Listen to Me Marlon.

Marlon Brando (Listen to Me Marlon, 2015)

Bilde av Marlon Brando og datteren fra dokumentarfilmen Listen to Me Marlon.

Marlon Brando og datteren fra dokumentarfilmen Listen to Me Marlon (2015).

Grafikk av hodet til Marlon Brando fra dokumentarfilmen Listen to Me Marlon.

Fra Listen to Me Marlon (2015).

Portrett av Marlon Brando.

Portrett av Marlon Brando.

Bilde av Marlon Brando på stranden fra filmen One Eyed Jacks.

One Eyed Jacks (1961)

Marlon Brando og Maria Schneider i en scene fra Siste tango i Paris.