Magi og virkelighet

Alice Rohrwacher er kanskje Italias mest spennende unge filmskaper. Vi viser alle hennes tre spillefilmer.

Alice Rohrwacher.

Etter å ha studert litteratur og filosofi i Torino, debuterte Rohrwacher som manusforfatter og klipper med Un piccolo spettacolo i 2005. På under ti år har hun laget tre spillefilmer, fra debuten Corpo Celeste i 2011 til Lykkelige Lazzaro, som hadde verdenspremiere i Cannes i fjor, der den vant prisen for beste manus.

Selv om historiene i de tre spillefilmene er nokså forskjellige, er følelsen av å se en Rohrwacher-film den samme. Hun går helt klart i fotsporene til neorealistene (i tematikk og bruken av ikke-profesjonelle skuespillere), men fører også videre arven etter Italias politiske regissører. I tillegg til ulike italienske forbilder hører Agnès Varda, Lucretia Martel og Luis Buñuel med blant hennes favoritter.

Alice Rohrwachers filmer kommenterer alle sin samtid, spesielt fokuserer hun på dem som sliter økonomisk i et Italia langt unna reklamebildene, et land preget av Berlusconi, utarming, korrupsjon og kommersialisering. Samtidig er filmene hennes fylt av lys, poesi, varme og magi. Alle er skutt på super 16 av den fantastiske franske filmfotografen Hélène Louvart, som tidligere har gjort filmer som Sandrine Veyssets Y’aura t’il de la neige à Noël?, Claire Denis’ Vers Mathilde, Les plages d’Agnès av Agnès Varda, Larry Clarks The Smell of Us og Sara Johnsens Rosemari.

Filmene er konkrete, men også abstraksjoner, de kan tidvis føles som dokumentarer, men minner også om drømmer, eventyr eller parabler. I Lykkelige Lazzaro går hun et hakk lenger, ved at filmen på mange måter er en undersøkelse av hvor langt man kan strekke forestillingsevnen og samtidig beholde koblingen til virkeligheten.

I alle filmene hennes er hovedkarakterene unge. Marta og Gelsomina er begge jenter, som står på terskelen fra barndom til ungdomsliv, og vi følger dem i det de begynner å opponere mot de voksnes regler og verdensanskuelse. Lazzaro på den annen side er litt eldre, men har beholdt barnets uskyldsrene evne til undring og åpenhet. Han er ingen opprører, men blir på grunn av sin godhet nesten en revolusjonær kraft. Karakterene er troverdige, men også redskap for Rohrwacher. Ingen av dem prater mye, tvert imot er de fåmælte observatører. Men gjennom sine handlinger og ved å la oss se det de ser, gjør de oss oppmerksomme på tilværelsens skjønnhet, urettferdighet og dype ironi.

Samarbeids­partnere

Arthaus og Luce Cinecittà